1. Men det skal ikke alltid være mørke i det landet hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i fremtiden skal han føre ære over det - over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedningenes Galilea*.
2. Det folket som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.
3. Det folket som du før ikke ga stor glede, lar du bli tallrikt. De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang.
4. For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag.
5. For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden.
6. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.
7. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.
8. Et ord har Herren sendt mot Jakob, og det skal slå ned i Israel.
9. Hele folket skal merke det, Efra’im og Samarias innbyggere. I stolthet og hjertets overmot sier de:
10. Murstein er falt, men med hogne steiner vil vi bygge opp igjen! Morbærtrær er hogd ned, men sedertrær vil vi sette i stedet.
11. Derfor gir Herren Resins motstandere makt over det. Han oppegger dets fiender,
12. syrerne forfra og filistrene bakfra, og de eter Israel med full munn. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, ennå er hans hånd rakt ut.
13. Men folket vender ikke om til ham som slår det, de søker ikke Herren, hærskarenes Gud.
14. Derfor hogger Herren av Israel både hode og hale*, både palmegrein og siv, alt på én dag.
15. Eldste og aktet mann er hodet, og en profet som lærer løgn, er halen.
16. Dette folkets førere er forførere, og de av folket som lar seg føre, er fortapt.
17. Derfor gleder ikke Herren seg over dets unge menn. Han forbarmer seg ikke over dets farløse og enker. For de er alle sammen gudløse og gjør det onde, og hver munn taler dårskap. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, ennå er hans hånd rakt ut.
18. For ugudeligheten brenner som ild. Den fortærer torn og tistel, og den setter fyr på den tykkeste skogen, så den virvler høyt opp i røk.
19. Ved Herrens, hærskarenes Guds vrede er landet satt i brann, og folket blir til føde for ilden. Ingen sparer sin bror.
20. De biter til høyre og sulter likevel. De eter til venstre og blir ikke mette. Hver eter kjøttet av sin egen arm.
21. Manasse eter Efra’im og Efra’im eter Manasse. Begge til sammen er de mot Juda. Men med alt dette vender Herrens vrede ikke tilbake, ennå er hans hånd rakt ut.