1. Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning der han skrider fram i sin store kraft? - Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse.
2. Hvorfor er din kledning så rød, lik klærne til han som tråkker vinpressen?
3. Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg. Så tråkket jeg på dem i min vrede og trampet dem i stykker i min harme. Da sprutet deres blod på mine klær, og hele min kledning fikk jeg tilsølt.
4. For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsningsår var kommet.
5. Jeg så meg om, men det var ingen som hjalp. Jeg undret meg, men det var ingen som støttet meg. Da hjalp min arm meg, og min harme støttet meg.
6. Jeg tråkket ned folkeslag i min vrede og gjorde dem drukne i min harme. Jeg lot deres blod renne ned på jorden.
7. Herrens miskunn vil jeg forkynne, de gjerninger som vi priser ham for, etter alt det Herren har gjort mot oss - hans store godhet mot Israels hus, som han viste dem etter sin barmhjertighet og etter sin store miskunn.
8. Han sa: Ja, de er mitt folk, de er barn som ikke vil svike. Og han ble en frelser for dem.
9. I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager.
10. Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem.
11. Da tenkte hans folk på de gamle dager, på Moses: Hvor er han som førte dem opp fra havet med ham som var hyrde for hjorden? Hvor er han som ga sin Hellige Ånd midt iblant dem,
12. han som lot sin herlige arm gå fram ved Moses’ høyre side, som kløvde vannene for deres åsyn for å gjøre seg et evig navn,
13. han som førte dem gjennom dypene som en hest gjennom ørkenen, så de ikke snublet?
14. Likesom feet går ned i dalen, førte Herrens Ånd dem til hvile. Slik ledet du ditt folk for å skape deg et herlig navn.
15. Sku ned fra himmelen, se ut fra din hellige og herlige bolig! Hvor er din nidkjærhet og ditt velde? Ditt hjertes medynk og din miskunn holder seg tilbake fra meg.
16. Du er vår far. Abraham vet jo ikke om oss, og Israel kjenner oss ikke. Du, Herre, er vår far, vår gjenløser fra eldgammel tid er ditt navn.
17. Hvorfor lar du oss fare vill fra dine veier, Herre? Hvorfor forherder du vårt hjerte, så vi ikke frykter deg? Vend om for dine tjeneres skyld, for de stammenes skyld som er din arv!
18. En liten stund har ditt hellige folk hatt landet i eie. Våre motstandere har tråkket ned din helligdom.
19. Vi er blitt som de du aldri har hersket over, som de ditt navn ikke har vært nevnt over.