1. Ve dem som farer ned til Egypt etter hjelp! De setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike. Men de vender ikke sine øyne til Israels Hellige og søker ikke Herren.
2. Men også han er vis! Han lar ulykke komme, og sine ord tar han ikke tilbake. Han reiser seg mot de ondes hus og mot deres hjelp som gjør urett.
3. Egypterne er mennesker og ikke Gud. Deres hester er kjøtt og ikke ånd. Herren skal rekke ut sin hånd, hjelperen skal snuble, og den som har fått hjelp, skal falle, de skal omkomme alle sammen.
4. For så sa Herren til meg: Likesom en løve, en ung løve, knurrer over sitt bytte, om så en hel flokk gjetere kalles sammen mot den, og ikke blir skremt av deres skrik og ikke blir redd for den støy de gjør, slik skal Herren, hærskarenes Gud, fare ned for å stride på Sions berg og på Jerusalems høyde.
5. Som fuglene brer ut sine vinger, slik skal Herren, hærskarenes Gud, verne Jerusalem - verne og frelse, gå forbi og redde.
6. Vend om til ham som dere er falt fra så dypt, dere Israels barn!
7. For på den tiden skal hver av dere forkaste sine sølvguder og gullguder, som deres hender har laget for dere selv til å synde med.
8. Assur skal falle for et sverd som ikke er en manns, han skal bli fortært av et sverd som ikke er et menneskes. Han skal rømme for sverdet, og hans unge menn skal bli treller.
9. Hans klippe* skal rømme i redsel, og hans fyrster skal skremmes bort fra sitt banner, sier Herren, han som har sin ild i Sion og sin ovn i Jerusalem. #