1. Jeg vil synge om min elskede, synge min venns sang om hans vingård. Min venn hadde en vingård på en fruktbar haug.
2. Han gravde den om og renset den for stein og plantet edle vintrær i den. Han bygde et vakttårn midt i den, og han hogg også ut en vinpresse i den. Og han ventet at den skulle bære gode druer, men den bar ville.
3. Og nå, dere Jerusalems innbyggere og Judas menn: Døm mellom meg og min vingård!
4. Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode?
5. Så vil jeg nå la dere vite hva jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort gjerdet, så den blir avgnagd. Jeg vil rive ned muren, så den blir nedtråkket.
6. Og jeg vil la den ligge øde. Den skal ikke skjæres og ikke hakkes, men torn og tistel skal skyte opp. Jeg vil befale skyene at de ikke skal la regn falle på den.
7. For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus. Og Judas menn er hans kjæreste plantning. Han ventet rett, men se, der er blodsutgytelse. Han ventet rettferdighet, men se, der er skrik.
8. Ve dere som legger hus til hus og mark til mark, til det ikke er mer plass igjen, så dere blir boende alene i landet.
9. I mine ører lyder det fra Herren, hærskarenes Gud: Sannelig, mange hus skal bli øde, store og gode hus skal stå tomme.
10. For en vingård på ti dagers plogland skal gi en bat, og en homer såkorn skal gi en efa.
11. Ve dem som står tidlig opp om morgenen og jager etter sterk drikk, som sitter langt utover kvelden, glødende av vin!
12. Sitar og harpe, tamburin og fløyte og vin har de i sine drikkelag. Men Herrens verk ser de ikke. De har ikke øye for hans henders gjerning.
13. Derfor blir mitt folk bortført uforvarende. Folkets stormenn lider sult, og mengden brenner av tørst.
14. Derfor blir dødsriket enda mer grådig og spiler sin munn vidt opp. Og ned farer både folkets stormenn og hele mengden som bråker og ler.
15. Og mennesket blir bøyd, og mannen ydmyket, og de overmodiges øyne blir ydmyket.
16. Men høy blir Herren, hærskarenes Gud, ved dommen. Og Den Hellige Gud viser seg hellig ved rettferdighet.
17. Lam skal beite der som på sin egen mark, og de rikes jord blir lagt øde og fortært av fremmede.
18. Ve dem som drar på misgjerning med løgnens tau og på synden som med vognrep,
19. de som sier: La ham skynde seg, la ham haste med sin gjerning, så vi kan få se den! La det nærme seg, det råd som Israels Hellige har tatt, la det komme, så vi kan lære det å kjenne!
20. Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!
21. Ve dem som er vise i egne øyne og forstandige i egne tanker!
22. Ve dem som er helter til å drikke vin og dyktige til å blande sterk drikk,
23. de som for gave gir rett til den som har urett, og tar retten fra de rettferdige!
24. Derfor, som ilden fortærer halm, og høy synker sammen i luen, slik skal deres rot råtne, og deres blomst fare opp som støv. For de har forkastet Herrens, hærskarenes Guds lov og foraktet Israels Helliges ord.
25. Derfor blir Herrens vrede opptent mot hans folk. Han rekker ut sin hånd mot det og slår det, så fjellene bever. Lik ligger som avfall midt på gaten. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennå er hans hånd rakt ut.
26. Han løfter et banner for hedningefolkene langt borte og plystrer fienden hit fra jordens ende. Og se, hastig og lett kommer han.
27. Ingen av dem er trett, og ingen snubler, ingen blunder eller sover. Beltet om hoftene går ikke opp, og ingen skorem blir revet i stykker.
28. Fiendens piler er kvesset, og alle hans buer er spent. Hestenes hover er som flintestein, og hans vognhjul er som stormvinden.
29. Hans brøl er som løvinnens, han brøler som de unge løvene og brummer og griper sitt rov og bærer det bort, og det er ingen som redder.
30. På den dagen bruser det over Juda, slik som havet bruser. Skuer en til jorden, se, da er det mørke og trengsel. Lyset er formørket av tunge skyer. #8:22. 17:12.