1. Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser.
2. Slik driver de småfolk bort fra domstolen og raner retten fra de fattige i mitt folk, og de gjør enker til sitt bytte og plyndrer de farløse.
3. Hva vil dere gjøre på hjemsøkelsens dag? Ødeleggelsen kommer fra det fjerne. Hvem vil dere flykte til for å få hjelp? Og hvor vil dere gjøre av skattene deres?
4. Den som ikke synker i kne blant fangene, skal falle blant de drepte. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, ennå er hans hånd rakt ut.
5. Ve Assur, min vredes ris! Min harme er staven han har i sin hånd.
6. Mot et gudløst folk sender jeg ham. Mot et folk jeg er vred på, byr jeg ham å fare for å røve og plyndre og tråkke det ned som avfall i gatene.
7. Men slik mener ikke han, og i sitt hjerte tenker han ikke slik. Nei, han har lyst til å ødelegge, til å utrydde mange folk.
8. For han sier: Er ikke mine høvdinger konger alle sammen?
9. Er det ikke gått Kalno som Karkemis? Er det ikke gått Hamat som Arpad? Er det ikke gått Samaria som Damaskus?
10. Min hånd har jo nådd de andre gudenes riker, enda deres utskårne bilder overgikk Jerusalems og Samarias.
11. Skulle jeg da ikke kunne gjøre det samme med Jerusalem og dets gudebilder som jeg har gjort med Samaria og dets guder?
12. Men når Herren har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for følgene av hans hjertes overmot og trossen i hans stolte øyne.
13. For han sier: Ved min hånds kraft har jeg gjort det og ved min visdom, for jeg er forstandig. Jeg har flyttet folkeslags grenser, og skattene deres har jeg plyndret. I mitt velde støtte jeg ned dem som satt i høysetet.
14. Min hånd grep etter folkenes gods som etter et fuglerede. Som en sanker forlatte egg, har jeg sanket alle land på jorden, og det var ingen som rørte en vinge eller åpnet sitt nebb og pep.
15. Roser vel øksen seg mot den som hogger med den, eller gjør sagen seg stor mot den som drar den? Akkurat som om staven skulle svinge den som løfter den, eller som om kjeppen skulle løfte den som ikke er av tre!
16. Derfor skal Herren Herren, hærskarenes Gud, sende tærende sott blant hans kraftfulle menn. Og under hans herlighet skal det brenne et bål som en luende ild.
17. Israels lys skal bli til en ild, og dets Hellige til en lue. Den skal brenne og fortære hans torn og tistel, alt på én dag.
18. Han skal gjøre ende på herligheten i hans skog og hans fruktbare mark, både rubb og stubb. Det skal gå som når en syk visner bort.
19. De trærne som blir spart av hans skog, skal lett kunne telles, et barn skal kunne skrive dem opp.
20. På den tiden skal Israels rest og de som er sluppet unna av Jakobs hus, ikke fortsette å støtte seg på ham som slo det. Men de skal støtte seg på Herren, Israels Hellige.
21. En rest skal omvende seg, en rest av Jakob, til den veldige Gud.
22. For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en rest av det omvende seg. Tilintetgjørelse er fast besluttet, en flom av rettferdighet.
23. For tilintetgjørelse og fast besluttet dom fullbyrder Herren Herren, hærskarenes Gud, over hele jorden.
24. Derfor, så sier Herren Herren, hærskarenes Gud: Du mitt folk som bor i Sion, frykt ikke for Assur, når han slår deg med kjeppen og løfter sin stav over deg, slik som de gjorde i Egypt!
25. Bare en liten stund til, så er min harme til ende, og min vrede vender seg til å ødelegge dem.
26. Og Herren, hærskarenes Gud, skal svinge en svepe over ham, som da han slo Midian ved Orebs klippe. Og hans stav skal være rakt ut over havet, han skal løfte den som han gjorde i Egypt.
27. På den tiden skal hans byrde bli tatt bort fra din skulder, og hans åk fra din hals, for åket brister på grunn av fedmen.
28. Han kommer over Ajat, drar fram gjennom Migron. I Mikmas lar han sine forsyninger bli igjen.
29. De drar gjennom skaret, og sier: I Geba vil vi bli natten over. Rama bever, Sauls Gibea flykter.
30. Skrik høyt, du Gallims datter! Gi akt, Laisja! Arme Anatot!
31. Madmena flykter, Gebims innbyggere bringer sitt gods i sikkerhet.
32. Alt samme dag står han i Nob. Da svinger han sin hånd mot Sions datters berg, mot Jerusalems høyde.
33. Se, Herren Herren, hærskarenes Gud, hogger av de løvrike greinene med skremmende kraft. De ranke, kneisende trærne hogges ned, og de høye blir lave.
34. Den tette skogen hogges ned med øks, Libanon faller for Den Veldige. #2:13.