1. Hør på meg, dere som jager etter rettferdighet, dere som søker Herren! Se på fjellet som dere er hogd ut av, og på den brønnen som dere er gravd ut av!
2. Se på Abraham, deres far, og på Sara, som fødte dere! For da han ennå bare var én, kalte jeg ham, og jeg velsignet ham og gjorde hans ætt stor.
3. For Herren trøster Sion, trøster hennes ruiner og gjør ørkenen der lik Eden og ødemarken lik Herrens hage. Fryd og glede skal finnes der, takk og lovsang.
4. Hør på meg, mitt folk! Vend øret til meg, du min menighet! For lov skal gå ut fra meg, og min rett vil jeg sette til et lys for folkene.
5. Min rettferdighet er nær, min frelse bryter fram. Mine armer skal hjelpe folkene til rett. Til meg skal fjerne kyster sette sitt håp, og de skal vente på min arm.
6. Løft deres øyne til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg. Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes.
7. Hør på meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har min lov i ditt hjerte! Frykt ikke for menneskers hån, og vær ikke redd for deres spottende ord.
8. For møll skal fortære dem som et klesplagg, og makk skal fortære dem som ull. Men min rettferdighet skal vare til evig tid, og min frelse fra slekt til slekt.
9. Våkn opp, våkn opp, kle deg i styrke, du Herrens arm! Våkn opp som i eldgamle dager, som i tidligste tider! Var det ikke du som felte Rahab, som gjennomboret havuhyret?
10. Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dypet, som gjorde havets bunn til en vei, så de gjenløste kunne gå over?
11. Så skal Herrens forløste vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal flykte.
12. Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress,
13. og at du glemmer Herren, din skaper, som utspente himmelen og grunnfestet jorden - at du alltid hele dagen engster deg for undertrykkerens vrede, når han legger pilen til rette for å ødelegge? For hvor er undertrykkerens vrede?
14. Snart skal den som ligger i lenker, bli løst! Han skal ikke dø og gå i graven. Han skal ikke mangle sitt brød.
15. Jeg er Herren din Gud, som rører opp havet så dets bølger bruser. Herren, hærskarenes Gud, er hans navn.
16. Jeg la mine ord i din munn og dekket deg med min hånds skygge for å plante himmelen og grunnfeste jorden, og for å si til Sion: Du er mitt folk!
17. Våkn opp, våkn opp, stå opp, Jerusalem! - du som av Herrens hånd har fått hans vredes beger å drikke. Det store tumlebegeret har du drukket ut til siste dråpe.
18. Av alle de barna hun har født, har hun ingen som leder henne. Av alle de sønnene hun har fostret, er det ingen som tar henne ved hånden.
19. To ting var det som rammet deg - hvem viser medynk over deg? - ødeleggelse og undergang, sult og sverd. Hvordan skal jeg trøste deg?
20. Dine barn lå avmektige på alle gatehjørner som en hjort i garnet. De var fylt av Herrens brennende vrede, av din Guds trusler.
21. Så hør dette, du arme! Du som er drukken, men ikke av vin.
22. Så sier Herren, din Herre, din Gud, som fører sitt folks sak: Se, jeg har tatt tumlebegeret ut av din hånd. Mitt store vredesbeger skal du ikke mer drikke av.
23. Jeg gir det i dine undertrykkeres hånd, de som sa til deg: Bøy deg ned, så vi kan gå over deg! Så gjorde du din rygg lik jorden, til en gate for dem som gikk over den. #49:26. Sal 129:3. Jer 25:15.