1. Gi du ville flerre himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, som når ilden setter tørre kvister i brann og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene skalv for ditt åsyn,
2. når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!
3. Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øye sett noen annen gud enn deg gjøre slikt for dem som venter på ham.
4. Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, de som minnes deg på dine veier. Se, du ble vred, for vi syndet. Slik var det fra gammel tid, og kan vi da bli frelst?
5. Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.
6. Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner seg opp til å holde fast ved deg. For du har skjult ditt åsyn for oss og overlatt oss til å tæres bort i våre misgjerningers vold.
7. Men nå, Herre! Du er vår far. Vi er leire, og du er den som former oss, et verk av din hånd er vi alle sammen.
8. Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke i hu misgjerninger til evig tid! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!
9. Dine hellige byer er blitt en ørken. Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.
10. Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet deg, er blitt oppbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.
11. Vil du tross dette holde deg tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?