1. Men Gud kom i hu Noah og alle ville dyr og alt feet som var med ham i arken. Og Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank.
2. Dypets kilder og himmelens sluser ble lukket, og regnet fra himmelen stanset.
3. Vannet trakk seg etter hvert tilbake fra jorden, og vannet begynte å minke da hundre og femti dager var gått.
4. I den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på Ararat-fjellene.
5. Og vannet fortsatte å synke inntil den tiende måneden. I den tiende måneden, på den første dagen i måneden, kom fjelltoppene til syne.
6. Da førti dager var gått, åpnet Noah luken han hadde gjort på arken
7. og slapp ut en ravn. Den fløy fram og tilbake inntil vannet var tørket bort fra jorden.
8. Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordens overflate.
9. Men duen fant ikke noe sted å hvile sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jordens overflate. Da rakte han ut hånden og tok den inn til seg i arken.
10. Han ventet ennå sju dager, og sendte så igjen duen ut av arken.
11. Duen kom til ham da det led mot kveld. Og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.
12. Men han ventet ennå sju dager, så slapp han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mer.
13. Og det skjedde, i det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut, og se, jorden var tørr.
14. I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr.
15. Da talte Gud til Noah og sa:
16. Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine svigerdøtre med deg.
17. Alt levende som er hos deg, av alt kjød, fugl og fe og alt kryp som rører seg på jorden - før det ut med deg! Det skal vrimle av dem på jorden, de skal være fruktbare og formere seg på jorden.
18. Så gikk Noah ut, og hans sønner, hans kone og hans svigerdøtre med ham.
19. Alle dyrene, alt krypet, alle fuglene, alt som rører seg på jorden - alt etter sitt slag, gikk ut av arken.
20. Og Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle rene dyr og av alle rene fugler og ofret brennoffer på alteret.
21. Og Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer drepe alt levende, slik jeg nå har gjort.
22. Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.