1. En tid etter kom noen og sa til Josef: Din far er syk. Han tok da med seg begge sønnene sine, Manasse og Efra’im.
2. De fortalte det til Jakob og sa: Din sønn Josef er kommet til deg. Da gjorde Israel seg sterk og satte seg opp i sengen.
3. Og Jakob sa til Josef: Gud Den Allmektige åpenbarte seg for meg i Lus i Kana’ans land og velsignet meg.
4. Og han sa til meg: Se, jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en mengde folkeslag. Og jeg vil gi din ætt etter deg dette landet til evig eiendom.
5. Dine to sønner som ble født deg i landet Egypt, før jeg kom til deg her i Egypt, de skal nå være mine. Efra’im og Manasse skal tilhøre meg likesom Ruben og Simeon.
6. Men de barna som du senere får, skal være dine egne, og de skal kalles ved sine brødres navn i det landet de skal arve.
7. Og jeg - da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg på veien gjennom Kana’ans land, da vi ennå hadde et stykke vei igjen til Efrat. Og jeg begravde henne der på veien til Efrat*, det er Betlehem.
8. Da Israel fikk se Josefs sønner, spurte han: Hvem er det?
9. Josef sa til sin far: Det er mine sønner, som Gud har gitt meg her. Da sa han: Kjære, kom hit til meg med dem, så vil jeg velsigne dem.
10. Israels øyne var svekket av alder så han ikke kunne se. Josef førte guttene bort til ham, og han kysset dem og tok dem i favn.
11. Og Israel sa til Josef: Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle få se ansiktet ditt mer, og nå har Gud endog latt meg få se dine barn!
12. Så førte Josef dem bort fra hans knær, og han bøyde seg med sitt ansikt til jorden.
13. Så tok Josef dem begge, Efra’im i sin høyre hånd mot Israels venstre, og Manasse i sin venstre hånd mot Israels høyre, og førte dem fram til ham.
14. Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på Efra’ims hode, enda han var den yngste, og sin venstre hånd la han på Manasses hode. Han la armene i kors, selv om Manasse var den førstefødte.
15. Så velsignet han Josef og sa: Den Gud som var Abrahams og Isaks Gud - for hans åsyn vandret de - den Gud som var min hyrde fra jeg ble til og inntil denne dag,
16. den engel som forløste meg fra alt ondt, han velsigne guttene, så de må kalles med mitt navn, og med Abrahams og Isaks, mine fedres navn. Og må de vokse til en stor skare på jorden.
17. Da Josef så at hans far la sin høyre hånd på Efra’ims hode, syntes han ille om det, og han grep sin fars hånd for å flytte den fra Efra’ims hode over på Manasses hode.
18. Josef sa til sin far: Ikke så, far! For dette er den førstefødte. Legg din høyre hånd på hans hode!
19. Men hans far ville ikke. Han sa: Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Han skal også bli til et folk, han skal også bli stor. Men likevel skal hans bror, som er yngre, bli større, og hans ætt skal bli til en mengde folkeslag.
20. Så velsignet han dem den dagen og sa: Ved deg skal Israel velsigne og si: Gud gjøre deg som Efra’im og Manasse! Og han satte Efra’im foran Manasse.
21. Og Israel sa til Josef: Se, jeg dør. Men Gud skal være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land.
22. Og jeg gir deg et høydedrag mer enn dine brødre, jeg har tatt det fra amorittenes hånd med mitt sverd og min bue. #Joh 4:5.