1. Så kom Josef og meldte dette til farao og sa: Min far og mine brødre er kommet hit fra Kana’ans land med sitt småfe og storfe og alt det de har. De er nå i Gosen.
2. Han tok ut fem av sine brødre og fremstilte dem for farao.
3. Da sa farao til hans brødre: Hva er deres levevei? Og de sa til farao: Dine tjenere driver med feavl, vi som våre fedre.
4. Og de sa til farao: Vi er kommet for å bo som fremmede i landet, for dine tjenere fant ikke beite for buskapen fordi det er hard hungersnød i Kana’ans land. Så vil vi be om at dine tjenere må få bo i landet Gosen!
5. Farao sa til Josef: Din far og dine brødre er kommet til deg.
6. Hele Egypt ligger åpent for deg. La din far og dine brødre bo i den beste del av landet, la dem bo i Gosen. Og dersom du vet at det er dyktige menn blant dem, så sett dem til oppsynsmenn over min buskap!
7. Josef førte inn Jakob, sin far, og fremstilte ham for farao. Og Jakob velsignet farao.
8. Farao spurte Jakob: Hvor mange er dine leveår?
9. Jakob svarte farao: Mine utlendighetsår er hundre og tretti. Få og onde har mine leveårs dager vært. De har ikke nådd mine fedres leveår i deres utlendighet.
10. Jakob velsignet farao, og så gikk han ut fra farao.
11. Josef lot sin far og sine brødre bosette seg og ga dem eiendom i Egypt - i den beste del av landet, i landet Ra’amses, slik farao hadde pålagt ham.
12. Og Josef forsørget sin far og sine brødre og hele sin fars hus med brød i forhold til barnas antall.
13. Nå fantes det ikke brød i hele landet. Hungersnøden var svært hard, og Egypt og Kana'an var utmattet av sult.
14. Josef samlet alle de pengene som fantes i Egypt og Kana’an. Han fikk dem for kornet de kjøpte, og Josef la opp pengene i faraos hus.
15. Men da det var slutt på pengene i Egypt og i Kana’an, da kom alle egypterne til Josef og sa: Gi oss brød! Hvorfor skal vi dø for dine øyne? Vi har ikke flere penger.
16. Da sa Josef: Kom hit med buskapen deres! Så vil jeg gi dere brød for buskapen deres hvis dere ikke har flere penger.
17. Så kom de til Josef med buskapen sin, og Josef ga dem brød for hestene og for småfeet og storfeet, og for eslene. Han holdt dem med brød dette året for buskapen deres.
18. Slik gikk året til ende, og neste år kom de til ham og sa: Vi vil ikke skjule for min herre at det er slutt på pengene, og buskapen som vi eide, har jo min herre fått. Det er ingen ting tilbake for min herre uten vårt legeme og vår jord.
19. Hvorfor skulle vi gå til grunne for dine øyne, både vi og jorden vår? Kjøp oss og vår jord for brød! Så skal vi med vår jord være faraos treller. Gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke dø, og jorden ikke legges øde.
20. Så kjøpte Josef all jordeiendom i Egypt til farao. Egypterne solgte hver sin jordvei fordi hungersnøden trykket dem hardt. Og landet ble faraos eiendom.
21. Folket flyttet han om i byene, fra den ene enden av landet Egypt til den andre.
22. Bare prestenes jord kjøpte han ikke. Farao hadde gitt prestene faste inntekter, og de levde av sine faste inntekter som farao hadde gitt dem, derfor solgte de ikke jorden sin.
23. Og Josef sa til folket: Nå har jeg kjøpt både dere selv og deres jord til farao. Se, her har dere såkorn, kast nå såkornet i jorden.
24. Når så avlingen kommer, da skal dere gi en femtedel til farao, og de fire deler skal dere ha til såkorn på åkrene deres og til føde for dere selv og for dem dere har i huset og til føde for barna deres.
25. De sa: Du har holdt oss i live! La oss nå finne velvilje hos min herre, så skal vi være faraos treller.
26. Så fastsatte Josef dette som en lov, som gjelder til denne dag for jorden i Egypt, at farao skulle ha femtedelen. Bare prestenes jord ble ikke faraos eiendom.
27. Israels barn ble nå boende i Egypt, i landet Gosen. De fikk seg eiendom der og var fruktbare og ble meget tallrike.
28. Og Jakob levde i landet Egypt i sytten år. Jakobs dager, hans leveår, ble hundre og førtisju år.
29. Da det led mot den tiden da Israel skulle dø, kalte han sin sønn Josef til seg og sa til ham: Kjære, hvis jeg har funnet velvilje hos deg, da legg din hånd under hoften min og vis meg den kjærlighet og troskap at du ikke begraver meg her i Egypt.
30. Men når jeg går til hvile med mine fedre, da før meg bort fra Egypt og legg meg i deres grav! Og han sa: Jeg skal gjøre som du sier.
31. Da sa han: Tilsverg meg det! Og han tilsverget ham det. Og Israel bøyde seg ned over hodegjerdet i sengen, og tilba. #24:3. 31:53. 50:25. 1Kong 1:47. Heb 11:21.