1. Det heter: Når en mann lar sin kone fare, og hun går fra ham og blir en annen manns kone, kan han da komme tilbake til henne igjen? Ville ikke da landet bli vanhelliget? Og du, du har drevet hor med mange venner og skulle enda komme tilbake til meg igjen? sier Herren.
2. Løft dine øyne til de nakne haugene og se: Finnes det noe sted hvor du ikke er blitt vanæret? Ved veiene satt du og ventet på dem, som en araber i ørkenen. Og du vanhelliget landet ved ditt hor og din ondskap.
3. Derfor ble regnbygene holdt tilbake, og senregnet falt ikke. Men du hadde en horkvinnes panne, du ville ikke skamme deg.
4. Har du ikke nettopp nå ropt til meg: Min far, du er min ungdoms venn!
5. Mon han vil holde fast ved sin vrede for alltid eller bevare sin harme til evig tid? Se, slik talte du, og enda gjorde du alt det onde du bare kunne.
6. Herren sa til meg i kong Josjias dager: Har du sett hva Israel, den frafalne kvinnen, har gjort? Hun gikk opp på hvert høyt fjell og inn under hvert grønt tre og drev hor der.
7. Og jeg sa: Når hun har gjort alt dette, vil hun vende tilbake til meg. Men hun vendte ikke tilbake. Og det så hennes søster Juda, den troløse.
8. Jeg så at enda jeg hadde latt den frafalne, Israel, fare og gitt henne hennes skilsmissebrev, fordi hun hadde brutt ekteskapet, fryktet likevel ikke hennes søster Juda, den troløse, men gikk av sted og drev hor hun også.
9. Med sitt frekke horeliv vanhelliget hun landet. Hun brøt ekteskapet* med stein og med tre.
10. Enda vendte hennes troløse søster Juda ikke tilbake til meg av hele sitt hjerte, men hun bare hyklet, sier Herren.
11. Og Herren sa til meg: Den frafalne, Israel, har vist seg mer rettferdig enn den troløse, Juda.
12. Gå av sted og rop ut disse ordene mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid.
13. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. På forskjellige veier løp du om til de fremmede guder, inn under hvert grønt tre, og på min røst har dere ikke hørt, sier Herren.
14. Vend tilbake, frafalne barn! sier Herren. For jeg er deres herre. Jeg vil ta dere, én av en by og to av en ætt, og føre dere til Sion.
15. Og jeg vil gi dere hyrder etter mitt hjerte. De skal vokte dere med forstand og visdom.
16. Når dere blir et stort og tallrikt folk i landet i de dager, sier Herren, da skal de ikke lenger tale om Herrens paktsark eller tenke på den. De skal ikke minnes den og ikke savne den, og det skal ikke lenger bli laget noen slik ark.
17. På den tiden skal de kalle Jerusalem Herrens trone. Og alle folkene skal samle seg der, til Herrens navn i Jerusalem. De skal ikke mer følge sitt onde, harde hjerte.
18. I de dager skal Judas hus gå til Israels hus. De skal komme sammen fra landet i nord til det landet jeg ga deres fedre til arv.
19. Og jeg, jeg sa: Hvor høyt vil jeg ikke sette deg blant barna og gi deg et fagert land, den herligste arv blant folkene! Og jeg sa videre: Dere skal rope til meg: Min far! og ikke vende dere bort fra meg.
20. Men sannelig, som en kvinne er troløs mot sin venn, slik har dere vært troløse mot meg, Israels hus! sier Herren.
21. En røst høres på de nakne haugene, Israels barns gråt og bønner. For de har gått på onde veier, de har glemt Herren sin Gud.
22. Vend tilbake, frafalne barn! Jeg vil lege deres frafall. - Se, vi kommer til deg, for du er Herren vår Gud.
23. Sannelig, det er til ingen nytte at dere larmer på haugene*. Sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse!
24. Men den skammelige avgudsdyrkelsen har fortært frukten av våre fedres arbeid helt fra vår ungdom av, deres småfe og storfe, deres sønner og døtre.
25. La oss ligge i vår vanære, og la vår skam dekke oss! For mot Herren vår Gud har vi syndet, vi og våre fedre, fra vi var unge og til denne dag. Vi har ikke hørt på Herrens, vår Guds røst.