1. Å, om du ville ¬kløve himmelenog stige ned så fjellene skalv ¬for deg,som når ild setter tørre kvister ¬i brann,og ilden får vannet til å koke.Da skulle dine fiender ¬få kjenne ditt navnog folkeslag skjelve ¬for ditt åsyn,
2. når du gjorde under ¬som ingen ventet,og steg ned så fjellene skalv ¬for deg.
3. Fra gammel tid har ingen hørt– det er ikke kommet oss ¬for øre,og ingen har sett med sitt øyenoen annen gud enn degsom kan gjøre slike tingfor dem som venter på ham.
4. Du møter dem ¬som med glede gjør rettog tenker på hvordan ¬du går fram.Men du ble harm, og vi syndet.Slik har det alltid vært– kan vi enda bli frelst?
5. Alle ble vi som urene;selv våre rettferdige gjerningervar som skittent tøy.Vi ble alle som vissent løvog ble ført bort av vindenpå grunn av våre misgjerninger.
6. Det er ingen som påkaller ¬ditt navnog ingen som tar seg sammenfor å holde fast ved deg.For du har skjult ditt ansikt ¬for ossog gitt oss våre synder i vold.
7. Men, Herre, du er da vår far!Vi er leire, og du har formet oss,alle er vi et verk av din hånd.
8. Herre, vær ikke så harm,kom ikke evig i hu vår skyld!Vend blikket hit, ¬vi er jo alle ditt folk!
9. Dine hellige byer ligger øde,Sion er blitt en ødemarkog Jerusalem en ørken.
10. Vårt hellige, herlige tempel,der våre fedre lovet deg,er blitt et bytte for ilden.Alt vi var glad i, er lagt i ruiner.
11. Kan du rolig se på dette, Herre,tie og ydmyke oss så dypt?