1. Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2. Om en prøvde å tale et ord til deg, ville du da ta det ille opp? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3. Selv har du rettledet mange og styrket maktløse hender.
4. Dine ord reiste opp igjen den som snublet, og vaklende knær har du styrket.
5. Men nå, når det gjelder deg selv, blir du motløs. Når det rammer deg selv, blir du redd.
6. Er ikke din gudsfrykt din tillit, din redelige ferd ditt håp?
7. Tenk etter: Hvem omkom uskyldig? Og hvor gikk den rettskafne til grunne?
8. Etter det jeg har sett, har de som pløyde urett og sådde ulykke, også høstet det.
9. De går til grunne for Guds ånde, for hans vredespust blir de til intet.
10. Løven brøler, og den unge løve har en mektig røst, men de unge løvers tenner blir brukket.
11. Løven omkommer av mangel på rov, løvinnens unger blir spredt.
12. Et ord kom listende til meg, det lød for øret mitt som en hviskende lyd,
13. under urolige tanker ved nattlige syner, når mennesket synker i dypeste søvn.
14. Angst kom over meg så jeg skalv, redselen fikk mine ben til å riste.
15. En ånd strøk forbi mitt ansikt, og hårene reiste seg på mitt hode.
16. Den sto der, jeg skjelnet den ikke klart, en skikkelse sto der for mine øyne. Jeg hørte en stille røst som hvisket:
17. Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?
18. Se, han stoler ikke engang på tjenerne sine, og han finner feil hos sine engler -
19. enn si da hos dem som bor i et leirhus*, som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20. Fra morgen til kveld - så er de knust, de er borte for alltid og ingen gir akt på det.
21. Blir ikke deres teltsnor trukket ut*? De dør, men visdom har de ikke funnet. #*så det jordiske telt faller sammen, 2Kor 5:1.