1. Hvorfor lar Den Allmektige ikke sine domstider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
2. Folk flytter grenseskjell, de raner fe og fører det på beite.
3. Farløses esel driver de bort, enkens okse tar de i pant.
4. Fattigfolk trenger de ut av veien, alle de nedbøyde i landet må gjemme seg.
5. Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter etter føde, ødemarken gir dem brød til barna.
6. Fôr må de høste på marken, og i den ugudeliges vingård får de sanke restene.
7. De overnatter nakne uten klær og uten dekke i kulden.
8. Av skyllregnet på fjellet blir de våte. Fordi de ikke har noe annet ly, trykker de seg inn til klippen.
9. Andre river farløse bort fra mors bryst, og armingens klær tar de som pant.
10. De går nakne, uten klær. Sultne bærer de kornbånd.
11. Innenfor de ugudeliges murer presser de olje. De tråkker vinpressene og må likevel tørste.
12. Fra byen lyder døendes stønn, og de hardt sårede roper etter hjelp, men Gud enser ikke slik urett.
13. Noen er fiender av lyset. De kjenner ikke dets veier og holder seg ikke på dets stier.
14. Ved daggry står morderen opp. Han slår i hjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
15. Ekteskapsbryterens øye speider etter skumringen. Han sier: Det er ikke noe øye som ser meg! Og han dekker ansiktet til.
16. I mørket bryter de inn i husene. Om dagen lukker de seg inne. Lyset vil de ikke vite av.
17. For nattens mørke er morgen for dem alle. De er vel kjent med nattemørkets redsler.
18. Men hastig blir de revet med av strømmen. Forbannet blir deres arvedel i landet. De ferdes ikke mer på veien til vingårdene.
19. Som tørke og hete sluker snøvann, slik vil dødsriket sluke dem som synder.
20. Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham lenger. Ondskapen blir som et splintret tre.
21. Han handlet ille mot de ufruktbare, henne som ikke fødte, og aldri har han gjort godt mot enker.
22. Men Gud oppholder voldsmennene lenge med sin kraft. De reiser seg igjen, men ingen er sikker på livet.
23. Han lar dem leve i trygghet og støtter dem, hans øye våker over deres veier.
24. De stiger høyt. En liten stund, så er de ikke mer. De segner og dør som alle andre, som akstoppen blir de skåret av.
25. Er det ikke så? Hvem kan gjøre meg til løgner eller gjøre mitt ord ugyldig?