1. Men nå ler de av meg, de som er yngre av år enn jeg. Jeg aktet ikke fedrene deres så pass at jeg ville sette dem blant mine gjeterhunder.
2. Hva hjelp kunne jeg vel ha av deres hender, de har jo mistet all manndomskraft?
3. De er uttært av nød og sult. De gnager på den tørre moen som alt i går var en øde ørken.
4. De plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5. Fra menneskenes samfunn blir de jaget ut, folk roper etter dem som etter en tyv.
6. I ville kløfter må de bo, i huler i jord og fjell.
7. Mellom buskene skriker de, i neslekratt samler de seg,
8. barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9. Og nå er jeg blitt en spottesang og et ordtak for dem.
10. De avskyr meg, holder seg langt borte fra meg, og de nøler ikke med å spytte meg i ansiktet.
11. Gud har løsnet strengen på min bue, og ydmyket meg. De går tøylesløst fram for mine øyne.
12. Deres yngel reiser seg ved min høyre side. De spenner ben under meg, de baner seg vei for å skade meg.
13. De bryter opp min sti, de gjør hva de kan for å ødelegge meg, de som selv ingen hjelper har.
14. Som gjennom en vid revne kommer de, gjennom ruiner velter de seg fram.
15. Redsler har vendt seg mot meg. Min ære er som tatt av stormen, og som en sky er min velferd fart bort.
16. Og nå utøser min sjel seg i meg. Trengsels dager holder meg fast.
17. Natt gjennomborer mine ben, så de faller av. Min verk og pine hviler ikke.
18. Med veldig kraft er min kledning blitt vrengt. Den henger tett omkring meg som kraven på min kappe.
19. Han har kastet meg ut i sølen, så jeg er blitt lik støv og aske.
20. Jeg skriker til deg, men du svarer meg ikke. Jeg står der, og du bare ser på meg.
21. Du er blitt grusom mot meg, med din sterke hånd forfølger du meg.
22. Du løfter meg opp i stormen, du lar meg fare av sted så jeg vakler i stormtakene.
23. For jeg vet at du fører meg til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24. Rekker ikke et menneske likevel ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25. Gråt jeg ikke selv over den som hadde harde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26. For jeg ventet godt, men det kom ondt. Jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27. Mitt indre koker og er ikke stille. Trengselens dager er kommet over meg.
28. Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete. Midt iblant folk reiser jeg meg og roper om hjelp.
29. Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30. Min hud er sort og faller av meg, og mine ben er brent av hete.
31. Min sitar er blitt til sorg, og min fløyte til gråt og klage. #Sal 6:7. Jes 24:8. Klag 5:15.