1. I det tolvte året, i den tolvte måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens ord til meg, og det lød så:
2. Menneskesønn! Stem i en klagesang over farao, kongen i Egypt, og si til ham: Du ville være en ung løve blant folkene, og så var du som sjøuhyret i havet. Du for fram i dine elver og gjorde vannet grumset med føttene og gjorde elvene mudret.
3. Så sier Herren Herren: Derfor vil jeg spenne mitt garn over deg ved skarer av mange folk, og de skal dra deg opp i min not.
4. Jeg vil kaste deg på land og slenge deg bort på marken, og jeg vil la alle himmelens fugler slå ned på deg, og dyrene på hele jorden mette seg med deg.
5. Jeg vil kaste ditt kjøtt opp på fjellene og fylle dalene med din store kropp.
6. Jeg vil vanne landet med strømmer av ditt blod helt opp til fjellene, og bekkeleiene skal fylles med deg.
7. Når jeg slokker deg, vil jeg dekke himmelen og kle dens stjerner i sort. Solen vil jeg dekke til med skyer, og månen skal ikke la sitt lys skinne.
8. Alle skinnende lys på himmelen vil jeg kle i sort for din skyld, og jeg vil legge mørke over ditt land, sier Herren Herren.
9. Jeg vil vekke sorg i mange folkeslags hjerter, når jeg lar meldingen om din undergang komme ut blant folkene, i land som du ikke kjenner.
10. Jeg vil gjøre mange folk forferdet over deg, og deres konger skal gyse av redsel over deg, når jeg svinger mitt sverd for øynene på dem, og de skal beve hvert øyeblikk, hver for sitt liv, på den dagen du faller.
11. For så sier Herren Herren: Babel-kongens sverd skal komme over deg.
12. Jeg vil la hele din hop falle for kjempers sverd - de er alle sammen de grusomste blant folkene. De skal ødelegge det som Egypt er stolt av, og hele dets larmende hop skal bli tilintetgjort.
13. Jeg vil utrydde alt kveget, som har beitet ved de mange vann. Ingen menneskefot skal mer gjøre dem grumset, og ingen klov skal mer gjøre dem grumset.
14. Da vil jeg la vannene bli klare og elvene flyte som olje, sier Herren Herren,
15. når jeg gjør landet Egypt til en ørken, så landet ligger øde og tomt, og jeg slår ned alle dem som bor der. De skal kjenne at jeg er Herren.
16. Dette er en klagesang, og den skal bli sunget, folkenes døtre skal synge den. Om Egypt og hele den larmende hopen der skal de synge den, sier Herren Herren.
17. I det tolvte året, på den femtende dagen i måneden, kom Herrens ord til meg, og det lød så:
18. Menneskesønn! Syng en gravsang over den larmende hopen i Egypt og la den fare ned. Hun og mektige folkeslags døtre skal fare ned til jordens lavere deler sammen med dem som farer ned i graven.
19. Overgår du noen i skjønnhet? Far ned og legg deg hos de uomskårne!
20. Midt blant dem som er drept med sverdet, skal de falle. Sverdet er dratt. De drar av sted med henne og med alle hennes skarer!
21. Kjempenes høvdinger taler midt ut fra dødsriket om farao og hans hjelpere: De har fart ned, de ligger der, de uomskårne, drept med sverdet.
22. Der er Assur og hele hans skare, rundt om ham er hans graver. Alle sammen er drept, falt for sverdet.
23. Hans graver er lagt i hulens dypeste bunn, og hans skare er rundt omkring hans grav. Alle sammen er drept, falt for sverdet, de som utbredte redsel i de levendes land.
24. Der er Elam og hele hans hop rundt omkring hans grav. Alle sammen er drept, falt for sverdet. Som uomskårne for de ned til dødsrikets land. De hadde utbredt redsel for seg i de levendes land, og de bar sin skam sammen med dem som farer ned i graven.
25. Midt blant drepte menn er det redet et leie for ham med hele hans hop. Rundt omkring ham er hans graver. Alle sammen er uomskårne, drept med sverdet, fordi redsel for dem var utbredt i de levendes land. Og de bar sin skam sammen med dem som farer ned i graven. Midt blant drepte menn ble han lagt.
26. Der er Mesjek-Tubal og hele hans hop. Rundt omkring ham er hans graver. Alle sammen er uomskårne, drept med sverdet, fordi de hadde utbredt redsel for seg i de levendes land.
27. Skulle de da ikke ligge hos kjemper, hos dem som er falt blant de uomskårne, som for ned til dødsriket med sine krigsvåpen, og deres sverd ble lagt under deres hoder? Deres misgjerning tynget på deres ben, for som kjemper var de til redsel i de levendes land.
28. Og du, midt iblant uomskårne skal du være knust og ligge hos dem som er drept med sverdet.
29. Dit er Edom kommet, hans konger og alle hans fyrster, som tross sitt velde er lagt sammen med dem som er drept med sverdet. De skal ligge hos uomskårne og hos dem som farer ned i graven.
30. Dit er Nordens fyrster kommet alle sammen, og alle sidonierne, som for ned med de drepte og ble til skamme tross den redsel folk hadde hatt for dem for deres veldes skyld. De ligger uomskårne hos dem som var drept med sverdet. De bar sin skam sammen med dem som farer ned i graven.
31. Farao skal se dem, og han skal trøste seg over hele sin larmende hop. Drept med sverdet er farao og hele hans hær, sier Herren Herren.
32. For jeg lot ham spre skrekk i de levendes land, men han skal legges midt iblant de uomskårne, hos dem som er drept med sverdet, farao selv og hele hans larmende hop, sier Herren Herren.