1. I det sjuende året, i den femte måneden, på den tiende dagen i måneden, kom noen av Israels eldste for å spørre Herren. De satte seg foran meg.
2. Da kom Herrens ord til meg, og det lød så:
3. Menneskesønn! Tal med Israels eldste og si til dem: Så sier Herren Herren: Er dere kommet for å spørre meg? Så sant jeg lever, lar jeg meg ikke spørre av dere, sier Herren Herren.
4. Vil du dømme dem, vil du dømme, menneskesønn? Kunngjør dem deres fedres motbydelige gjerninger!
5. Si til dem: Så sier Herren Herren: På den dagen da jeg utvalgte Israel og løftet min hånd for ætlingene av Jakobs hus og ga meg til kjenne for dem i landet Egypt, da jeg løftet min hånd for dem og sa: Jeg er Herren deres Gud -
6. på den dagen løftet jeg min hånd og lovte dem med ed at jeg skulle føre dem ut av landet Egypt til et land som jeg hadde utsøkt for dem, et land som flyter med melk og honning, det fagreste av alle land.
7. Og jeg sa til dem: La hver av dere kaste bort de styggedommene hans øyne henger ved! Gjør dere ikke urene med Egypts motbydelige avguder! Jeg er Herren deres Gud.
8. Men de var gjenstridige mot meg og ville ikke høre på meg. De kastet ikke bort de styggedommene som deres øyne hang ved, og forlot ikke Egypts motbydelige avguder. Da sa jeg at jeg ville utøse min harme over dem, fullbyrde min vrede på dem midt i landet Egypt.
9. Men det jeg gjorde, det gjorde jeg for mitt navns skyld. Jeg gjorde det for at mitt navn ikke skulle bli vanhelliget for øynene på det folket som de bodde iblant. For deres øyne hadde jeg jo gitt meg til kjenne for dem for å føre dem ut av landet Egypt.
10. Og jeg førte dem ut av landet Egypt og lot dem dra inn i ørkenen.
11. Jeg ga dem mine bud og kunngjorde dem mine lover. For det menneske som holder dem, skal leve ved dem.
12. Også mine sabbater ga jeg dem, så de skulle være til et tegn mellom meg og dem, for at de skulle vite at jeg er Herren, som helliger dem.
13. Men Israels hus var gjenstridig mot meg i ørkenen. De fulgte ikke mine bud og forkastet mine lover, enda det mennesket som holder dem, får leve ved dem. Og mine sabbater vanhelliget de grovt. Da sa jeg at jeg ville utøse min harme over dem i ørkenen og gjøre ende på dem.
14. Men det jeg gjorde, det gjorde jeg for mitt navns skyld. Jeg gjorde det for at det ikke skulle bli vanhelliget for de folks øyne som hadde sett at jeg førte dem ut.
15. Men jeg løftet også min hånd for dem i ørkenen og sverget at jeg ikke ville la dem komme inn i det landet som jeg hadde gitt dem, det landet som flyter med melk og honning, det fagreste av alle land.
16. For de forkastet mine lover og fulgte ikke mine bud og vanhelliget mine sabbater. For deres hjerte fulgte deres motbydelige avguder.
17. Men jeg viste dem skånsel og ødela dem ikke. Jeg gjorde ikke helt ende på dem i ørkenen.
18. Jeg sa til deres barn i ørkenen: Følg ikke deres fedres bud og hold ikke deres lover og gjør dere ikke urene ved deres motbydelige avguder!
19. Jeg er Herren deres Gud. Følg mine bud og hold mine lover og gjør etter dem!
20. Hold mine sabbater hellige! De skal være til et tegn mellom meg og dere, for at dere skal vite at jeg, Herren, er deres Gud.
21. Men barna var gjenstridige mot meg. De fulgte ikke mine bud og holdt ikke mine lover, så de gjorde etter dem, enda det mennesket som holder dem, får leve ved dem. Mine sabbater vanhelliget de. Da sa jeg at jeg ville utøse min harme over dem, fullbyrde min vrede på dem i ørkenen.
22. Men jeg dro min hånd tilbake og gjorde det jeg gjorde, for mitt navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget for de folks øyne som hadde sett at jeg førte dem ut.
23. Men jeg løftet også min hånd for dem i ørkenen og sverget at jeg ville spre dem blant hedningefolkene og strø dem ut i landene,
24. fordi de ikke holdt mine lover, men forkastet mine bud og vanhelliget mine sabbater, og fordi deres øyne fulgte deres fedres motbydelige avguder.
25. Derfor ga jeg dem også bud som ikke var gode, og lover som de ikke kunne leve ved.
26. Jeg lot dem bli urene ved sine offergaver. De lot alt som åpner morsliv, gå gjennom ilden, så jeg kunne ødelegge dem, for at de skulle kjenne at jeg er Herren.
27. Derfor skal du tale til Israels hus, menneskesønn, og si til dem: Så sier Herren Herren: Også dermed hånte deres fedre meg, at de viste troløshet mot meg.
28. Jeg førte dem inn i det landet som jeg med løftet hånd hadde sverget å ville gi dem. Men så snart de så en høy bakke eller et løvrikt tre, ofret de sine slaktoffer der og bar fram sine harmelige offergaver. Dit kom de med sin søte offerduft, og der utøste de sine drikkoffer.
29. Da sa jeg til dem: Hva er disse offerhaugene, siden dere søker til dem? - Og likevel kalles de offerhauger den dag i dag.
30. Si derfor til Israels hus: Så sier Herren Herren: Hva? Dere gjør dere urene på samme vis som deres fedre og driver hor med deres motbydelige avguder.
31. Dere bærer fram deres gaver og lar deres barn gå gjennom ilden, og dere gjør dere ennå den dag i dag urene ved alle deres motbydelige avguder. Og jeg skulle la meg spørre av dere, Israels hus? Så sant jeg lever, sier Herren Herren, jeg lar meg ikke spørre av dere.
32. Aldri skal det skje, det som kommer dere i sinne når dere sier: Vi vil være som hedningene, som folkene rundt om i landene! Vi vil dyrke tre og stein.
33. Så sant jeg lever, sier Herren Herren, jeg vil regjere over dere med sterk hånd og med utrakt arm og med utøst harme.
34. Jeg vil føre dere ut fra de folkene og samle dere fra de landene som dere nå er spredt i, med sterk hånd og med utrakt arm og med utøst harme.
35. Jeg vil føre dere til folkenes ørken, og der vil jeg gå i rette med dere, ansikt til ansikt.
36. Likesom jeg gikk i rette med deres fedre i ørkenen ved landet Egypt, slik vil jeg gå i rette med dere, sier Herren Herren.
37. Jeg vil la dere gå forbi under hyrdestaven, og jeg vil føre dere inn i paktens bånd.
38. Jeg vil skille ut fra dere de gjenstridige og dem som er falt fra meg. Fra deres utlendighets land vil jeg føre dem ut, men til Israels land skal ingen av dem komme, og dere skal kjenne at jeg er Herren.
39. Og dere, Israels hus! Så sier Herren Herren: Gå av sted, dyrk hver sine motbydelige avguder! Men siden skal dere sannelig høre på meg og ikke mer vanhellige mitt hellige navn ved deres gaver og ved deres motbydelige avguder.
40. For på mitt hellige berg, på Israels hellige berg, sier Herren Herren, der skal hele Israels hus, alle som er i landet, tjene meg. Der vil jeg ha behag i dem, og der vil jeg spørre etter deres offergaver og etter den førstegrøde som dere bærer fram av alt det dere helliger.
41. For den behagelige duftens skyld vil jeg ha velbehag i dere, når jeg fører dere ut fra de folkene og samler dere fra de landene som dere nå er spredt i. Og jeg åpenbarer min hellighet på dere for alle hedningefolkenes øyne.
42. Dere skal kjenne at jeg er Herren, når jeg fører dere til Israels land, til det landet som jeg med løftet hånd har sverget å gi deres fedre.
43. Der skal dere minnes deres ferd og alle de gjerningene som dere har gjort dere urene med, og dere skal vemmes ved dere selv for alle de onde gjerningene som dere har gjort.
44. Dere skal kjenne at jeg er Herren, når jeg gjør slik med dere, for mitt navns skyld og ikke etter deres onde ferd og deres skamløse gjerninger, Israels hus, sier Herren Herren.
45. Og Herrens ord kom til meg, og det lød så:
46. Menneskesønn! Vend ditt ansikt mot sør, og prek mot Syden og profeter mot skoglandet i sør.
47. Og si til Sydens skog: Hør Herrens ord! Så sier Herren Herren: Se, jeg tenner ild i deg, og den skal fortære hvert friskt tre og hvert tørt tre i deg. Den flammende ilden skal ikke slokne, men svi alle ansikter fra sør til nord.
48. Og alt kjød skal se at jeg, Herren, har tent den. Den skal ikke slokne.
49. Da sa jeg: Å, Herre Herre! De sier om meg: Han taler jo bare i lignelser!