1. Så sendte Hiskia bud omkring til hele Israel og Juda. Han skrev også brev til Efra’im og Manasse om at de skulle komme til Herrens hus i Jerusalem og holde påske for Herren, Israels Gud.
2. Kongen og høvdingene hans og hele menigheten i Jerusalem holdt råd om å holde påske i den andre måneden.
3. For de kunne ikke holde den med det samme, fordi det ennå ikke var prester nok som hadde helliget seg, og folket var ikke samlet i Jerusalem.
4. Kongen og hele menigheten syntes det var rett.
5. Derfor besluttet de å rope ut i hele Israel, fra Be’er-Sjeba til Dan, at folk skulle komme og holde påske for Herren, Israels Gud, i Jerusalem. For de hadde ikke holdt den i samlet flokk, slik som det er foreskrevet.
6. Så dro da ilbudene av sted med brevene fra kongen og hans høvdinger. De dro omkring i hele Israel og Juda, slik som kongen hadde befalt, og sa: Israels barn! Vend om til Herren, Abrahams, Isaks og Israels Gud, så han kan vende seg til den rest av dere som har sluppet unna assyrerkongens hånd.
7. Vær ikke som deres fedre og deres brødre, som bar seg troløst at mot Herren, fedrenes Gud, så han overga dem til ødeleggelse, slik som dere selv ser.
8. Vær nå ikke så stive i nakken som deres fedre var! Gi Herren hånden og kom til hans helligdom, som han har helliget for alle tider. Tjen Herren deres Gud, så hans brennende vrede må vende seg bort fra dere.
9. For når dere vender om til Herren, da skal deres brødre og deres sønner finne barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, og komme tilbake til dette landet. For Herren deres Gud er nådig og barmhjertig. Han vil ikke vende sitt åsyn bort fra dere, dersom dere vender om til ham.
10. Ilbudene dro omkring fra by til by i Efra’ims og Manasses land og helt til Sebulon. Men folk bare lo av dem og spottet dem.
11. Det var bare noen få i Asjer og Manasse og Sebulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem.
12. Også i Juda virket Guds hånd, så han ga dem et samdrektig sinn til å gjøre det som kongen og høvdingene hadde befalt etter Herrens ord.
13. Mye folk samlet seg i Jerusalem for å holde de usyrede brøds høytid i den andre måneden - det ble en meget stor forsamling.
14. Først fikk de bort de altrene som fantes i Jerusalem. Også alle røkelseskarene tok de bort og kastet dem i Kedron-bekken.
15. Så slaktet de påskelammet på den fjortende dagen i den andre måneden. Prestene og levittene ble gjort til skamme, så de helliget seg og førte fram brennoffer til Herrens hus.
16. De stilte seg på sin plass, som det var foreskrevet dem, etter Guds mann Mose lov. Og prestene stenket blodet som levittene rakte dem.
17. For det var mange i forsamlingen som ikke hadde helliget seg. Derfor utførte levittene slaktingen av påskelammene for alle dem som ikke var rene, så de kunne hellige dem for Herren.
18. For en mengde av folket, mange fra Efra’im og Manasse, Issakar og Sebulon, hadde ikke renset seg, men åt påskelammet uten å akte på det som var foreskrevet. Men Hiskia ba for dem og sa: Herren, som er god, vil tilgi
19. hver den som har vendt seg av hele sitt hjerte til å søke Gud Herren, sine fedres Gud, selv om han ikke er ren slik som helligdommen krever det.
20. Og Herren bønnhørte Hiskia og helbredet folket.
21. Slik holdt de av Israels barn som var til stede i Jerusalem, de usyrede brøds høytid i sju dager med stor glede. Prestene og levittene lovet Herren dag for dag med instrumenter som priste Herrens makt.
22. Hiskia talte vennlig til alle de levittene som hadde vist seg særlig dyktige i Herrens tjeneste. De åt høytidsofferet i sju dager og ofret fredsoffer og lovet Herren, sine fedres Gud.
23. Hele menigheten kom overens om å holde høytid i sju dager til. Så holdt de høytid med glede i de sju dagene.
24. For Hiskia, Judas konge, ga menigheten tusen okser og sju tusen småfe, og høvdingene ga menigheten tusen okser og ti tusen småfe. Og mange prester helliget seg.
25. Hele Judas menighet gledet seg, og prestene og levittene og alle de som var kommet sammen fra Israel, og de fremmede som var kommet fra Israels land eller bodde i Juda.
26. Det var stor glede i Jerusalem, for siden Israels konge Salomos, Davids sønns dager hadde det ikke hendt noe slikt i Jerusalem.
27. Og de levittiske prestene sto opp og velsignet folket. Deres røst ble hørt, og deres bønn nådde til himmelen, hans hellige bolig.