1. Korah, en sønn av Jishar, sønn av Kahat, Levis sønn, sammen med Datan og Abiram, sønner av Eliab, og On, en sønn av Pelet, av Rubens ætt, tok en flokk med seg.
2. De sto fram for Moses, og sammen med dem to hundre og femti menn av Israels barn, høvdinger i menigheten, kalte av forsamlingen, aktede menn.
3. De flokket seg sammen mot Moses og Aron og sa til dem: Nå får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblant dem. Hvorfor skal da dere opphøye dere over Herrens menighet?
4. Da Moses hørte disse ordene, falt han på sitt ansikt.
5. Og han talte til Korah og hele flokken hans og sa: I morgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig, så han lar ham komme nær til seg. Den som han utvelger, vil han la komme nær til seg.
6. Gjør nå dette: Ta dere ildkar, både Korah og hele hans flokk,
7. og ha ild i dem og legg røkelse på dem for Herrens åsyn i morgen. Og den mann som Herren utvelger, han skal være den hellige. Nå får det være nok, dere Levis barn!
8. Og Moses sa til Korah: Hør nå, dere Levis barn!
9. Er det for lite for dere at Israels Gud har utskilt dere fra Israels menighet for å la dere komme nær til seg, så dere skal utføre tjenesten ved Herrens tabernakel og stå for menighetens åsyn for å tjene den?
10. Han har latt deg komme nær til, og med deg alle dine brødre, Levis barn. Og nå vil dere også ha prestedømmet!
11. Det er mot Herren du og hele flokken din gjør opprør. For hva er Aron, siden dere knurrer mot ham?
12. Så sendte Moses bud etter Datan og Abiram, Eliabs sønner. Men de sa: Vi kommer ikke.
13. Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ørkenen, siden du til og med vil gjøre deg til hersker over oss?
14. Du har slett ikke ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, eller gitt oss åkrer og vingårder i eie. Vil du stikke ut øynene på dette folket? Vi kommer ikke.
15. Da ble Moses meget vred og sa til Herren: Vend deg ikke til deres offer! Ikke så mye som et esel har jeg tatt fra dem! Ikke en eneste blant dem har jeg gjort noe ondt.
16. Så sa Moses til Korah: I morgen skal du og hele flokken din stille dere fram for Herrens åsyn, både du og de andre og Aron.
17. Og dere skal ta hver sitt ildkar og legge røkelse på dem, og dere skal bære hver sitt ildkar fram for Herrens åsyn, to hundre og femti ildkar. Du og Aron skal også ta hver sitt ildkar.
18. Så tok de hver sitt ildkar og hadde ild i dem og la røkelse på dem. Og de stilte seg ved inngangen til sammenkomstens telt. Det samme gjorde Moses og Aron.
19. Og Korah samlet hele menigheten mot dem ved inngangen til sammenkomstens telt. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele menigheten.
20. Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
21. Skill dere ut fra denne menigheten, så vil jeg gjøre ende på dem i et øyeblikk.
22. Men de falt ned på sitt ansikt og sa: Gud, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød! Blir du vred på hele menigheten fordi om én mann synder?
23. Da talte Herren til Moses og sa:
24. Tal til menigheten og si: Gå bort fra hele plassen rundt omkring Korahs, Datans og Abirams bolig!
25. Så sto Moses opp og gikk til Datan og Abiram, og de eldste i Israel fulgte ham.
26. Han talte til menigheten og sa: Gå bort fra disse ugudelige menns telt! Rør ikke ved noe av det som hører dem til, for at dere ikke skal bli revet bort for alle deres synders skyld!
27. Da gikk de bort fra Korahs, Datans og Abirams bolig. Men Datan og Abiram var gått ut og sto i inngangen til teltene sine med sine koner og sine barn, både store og små.
28. Og Moses sa: På dette skal dere kjenne at det er Herren som har sendt meg til å gjøre alle disse gjerninger, og at jeg ikke gjør dem av egen drift:
29. Dersom disse menneskene dør på samme måte som alle andre mennesker, eller om de blir hjemsøkt på samme måte som alle andre mennesker, da har Herren ikke sendt meg.
30. Men dersom Herren gjør noe som ikke har hendt før - dersom jorden lukker opp sitt gap og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriket, da vet dere at disse mennene har foraktet Herren.
31. Med det samme han hadde talt disse ordene, revnet jorden under dem.
32. Jorden åpnet sitt gap og slukte dem og deres boliger og alt det folk som tilhørte Korah, og alt det de eide.
33. De for levende ned i dødsriket med alle sine. Jorden skjulte dem, og de omkom og ble utryddet av menigheten.
34. Hele Israel som sto rundt omkring dem, flyktet da de hørte deres skrik. De sa: Jorden kunne sluke oss også!
35. Og det for ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde båret fram røkelsen.
36. Da talte Herren til Moses og sa:
37. Si til Eleasar, Arons sønn, presten, at han skal ta ildkarene ut av brannen, men strø glørne langt bort, for ildkarene er blitt hellige.
38. De ildkarene som tilhørte disse mennene som ved sin synd har forbrutt sitt liv, skal det gjøres tynne plater av til å kle alteret med. For de bar dem fram for Herrens åsyn, og derfor er de hellige. De skal være til et tegn for Israels barn.
39. Så tok presten Eleasar de ildkarene av kobber som de hadde båret fram, disse menn som var brent opp, og lot dem hamre ut til plater til å kle alteret med,
40. for at Israels barn skulle huske at ingen fremmed mann - ingen som ikke var av Arons ætt - skulle komme nær og brenne røkelse for Herrens åsyn, så det ikke skulle gå ham som det gikk Korah og flokken hans - slik som Herren hadde talt til ham ved Moses.
41. Men dagen etter knurret hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: Det er dere som har slått Herrens folk i hjel!
42. Da menigheten samlet seg mot Moses og Aron, vendte de seg begge til sammenkomstens telt, og se, skyen dekket det, og Herrens herlighet åpenbarte seg.
43. Og Moses og Aron gikk fram foran sammenkomstens telt,
44. og Herren talte til Moses og sa:
45. Gå bort fra denne menigheten, så vil jeg gjøre ende på den i et øyeblikk. Da falt de ned på sitt ansikt,
46. og Moses sa til Aron: Ta ildkaret og ha ild fra alteret i det og legg røkelse på og skynd deg så bort til menigheten med det og gjør soning for dem! For vreden er gått ut fra Herrens åsyn, straffedommen er begynt.
47. Og Aron gjorde som Moses hadde sagt. Han tok ildkaret og løp midt inn i flokken. Og se, straffedommen var alt begynt blant folket. Så la han røkelsen på og gjorde soning for folket,
48. mens han sto der mellom de døde og de levende. Da stanset straffedommen.
49. Men det var fjorten tusen sju hundre mann som døde under pesten, i tillegg til dem som døde for Korahs skyld.
50. Aron vendte tilbake til Moses ved inngangen til sammenkomstens telt. Og straffedommen var stanset.