1. Men folket knurret, og klaget for Herren over at de hadde det vondt. Da Herren hørte det, ble hans vrede opptent, og ild fra Herren slo ned mellom dem og fortærte noen i utkanten av leiren.
2. Da ropte folket til Moses, og Moses ba til Herren, og ilden ble slokket.
3. Han kalte dette stedet Tabera*, fordi Herrens ild hadde slått ned mellom dem.
4. Hopen av fremmede blant dem ble grepet av grådig begjær, og Israels barn begynte igjen å jamre seg og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å ete!
5. Vi minnes fisken som vi åt i Egypt, og som vi fikk for ingenting, og gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken!
6. Men nå er vår sjel uttørret, for her er ingenting! Vi ser ikke annet for våre øyne enn mannaen.
7. Mannaen lignet korianderfrø, og av utseende var den som bdellium.
8. Folket løp omkring og sanket og malte den på håndkvern eller støtte den i morter og kokte den i gryter eller bakte kaker av den. Den smakte som oljekake.
9. Når duggen falt ned over leiren om natten, falt mannaen ned sammen med den.
10. Moses hørte folket gråte rundt om i alle familier, hver i døren til sitt telt. Og Herren ble mektig harm. Moses ble ille til mote over dette.
11. Da sa Moses til Herren: Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folket på meg?
12. Har jeg unnfanget hele dette folket, har jeg født det, siden du sier at jeg skal bære det i min favn som ammen bærer et diende barn, til det landet du med ed har lovt deres fedre?
13. Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folket? For de kommer gråtende til meg og sier: Gi oss kjøtt å ete!
14. Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene, det er for tungt for meg.
15. Er det slik du vil gjøre mot meg, så drep meg heller med én gang, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, og la meg slippe å se min ulykke.
16. Da sa Herren til Moses: Kall sammen for meg sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn. Og du skal ta dem med deg til sammenkomstens telt, og la dem stille seg opp der sammen med deg.
17. Så vil jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med deg, og du ikke skal bære den alene.
18. Og til folket skal du si: Hellige dere til i morgen! Så skal dere få kjøtt å ete, siden dere har grått for Herren og sagt: Å, om vi hadde kjøtt å ete, for i Egypt hadde vi det godt! - Nå vil Herren gi dere kjøtt så dere kan ete.
19. Ikke bare én dag skal dere ete av det, og ikke to dager eller fem dager eller tjue dager,
20. men en hel måned, til det kommer ut av nesen på dere, slik skal det by dere imot! For dere har foraktet Herren, som er midt iblant dere, da dere gråt for hans åsyn og sa: Hvorfor dro vi ut av Egypt?
21. Og Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots teller det folket som jeg går i følge med, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan ete en hel måned!
22. Skal det da slaktes så mye småfe og storfe til dem at det blir nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet sankes sammen til dem, så det blir nok for dem?
23. Da sa Herren til Moses: Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om det vil gå deg som jeg har sagt, eller ikke.
24. Så gikk Moses ut og kunngjorde Herrens ord for folket, og han samlet sytti menn av folkets eldste og lot dem stille seg omkring teltet.
25. Da steg Herren ned i skyen og talte til ham. Og han tok av den Ånd som var over ham, og la den på de sytti eldste. Og det skjedde da Ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord. Men siden gjorde de det ikke mer.
26. Men to menn var blitt tilbake i leiren, den ene hette Eldad, og den andre Medad. Og Ånden hvilte over dem, for de var blant dem som var skrevet opp, men de var ikke gått ut til teltet. De talte profetisk i leiren.
27. Da løp en gutt av sted og meldte det til Moses og sa: Eldad og Medad taler profetisk i leiren!
28. Og Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom av, tok til orde og sa: Min herre Moses, forbyd dem det!
29. Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gi at alt Herrens folk var profeter, at Herren ville legge sin Ånd på dem!
30. Så gikk Moses tilbake til leiren, både han og de eldste av Israel.
31. Da brøt det løs en storm fra Herren. Den førte vaktler inn fra havet, og brakte dem ned til omkring to alen over jordens overflate, omkring en dagsreise på den ene kanten av leiren og omkring en dags-reise på den andre kanten rundt om leiren.
32. Da sto folket opp og gikk hele dagen og hele natten og hele neste dag og sanket vaktlene. Den som hadde samlet minst, hadde sanket ti homer. Og de bredte dem ut rundt om leiren.
33. Men ennå mens de hadde kjøttet mellom tennene, før det var slutt på det, ble Herrens vrede opptent mot folket. Og Herren slo folket med en svær sott.
34. Og de kalte dette stedet Kibrot-Hatta’ava*, fordi der begravde de disse som hadde vært så lystne.
35. Fra Kibrot-Hatta’ava brøt folket opp og dro til Haserot, og de ble i Haserot. #33:16,17.