1. Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten.
2. Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, hele menigheten sa til dem: Gi at vi var døde i landet Egypt eller her i ørkenen! Å, om vi var døde!
3. Hvorfor fører Herren oss inn i dette landet, så vi må falle for sverdet? Våre koner og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?
4. Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypt!
5. Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den samlede menighet av Israels barn.
6. Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utspeidet landet, flerret klærne sine.
7. Og de talte til hele Israels barns menighet og sa: Det landet som vi dro igjennom for å utspeide, er et overmåte godt land.
8. Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss - et land som flyter med melk og honning.
9. Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet, for vi skal fortære dem som brød! Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss. Vær ikke redd for dem!
10. Da ville hele menigheten steine dem. Men Herrens herlighet åpenbarte seg i sammenkomstens telt for alle Israels barn.
11. Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Og hvor lenge vil de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn blant dem?
12. Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og så vil jeg gjøre deg til et større og sterkere folk enn dette.
13. Da sa Moses til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft har ført dette folket ut fra dem,
14. og de har sagt det til dette landets innbyggere. De har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du, Herre, har åpenbart deg for dem øye til øye, og at din sky står over dem - at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.
15. Men dreper du nå dette folket til siste mann, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si:
16. Herren maktet ikke å føre dette folket inn i det landet han hadde lovt dem med ed, derfor har han slått dem ned i ørkenen.
17. Men la nå din kraft, Herre, vise seg stor, slik du har talt og sagt:
18. Herren er langmodig og rik på miskunnhet! Han forlater misgjerning og overtredelse. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet, han hjemsøker fedrenes misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd.
19. Tilgi da dette folket dets misgjerning etter din store miskunn, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypt og hit!
20. Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem etter ditt ord.
21. Men så sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet,
22. så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som nå har fristet meg ti ganger og ikke hørt på min røst,
23. sannelig, de skal ikke se det landet jeg har lovt deres fedre med ed. Ingen som har foraktet meg, skal få se det.
24. Men min tjener Kaleb - fordi det var en annen ånd i ham, og han trofast fulgte meg, så vil jeg føre ham inn i det landet han har vært i, og hans ætt skal eie det.
25. Men amalekittene og kana’aneerne bor her i dalen. Vend derfor om i morgen og dra ut i ørkenen på veien til Rødehavet!
26. Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
27. Hvor lenge skal denne onde menighet holde på å knurre mot meg? Jeg har hørt Israels barns knurr, hvordan de knurrer mot meg.
28. Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som dere har talt for mine ører, slik vil jeg gjøre med dere:
29. I denne ørkenen skal deres døde kropper falle, alle de blant dere som ble mønstret, så mange som dere er, fra tjueårsalderen og oppover, dere som har knurret mot meg.
30. Sannelig, dere skal ikke komme inn i det landet som jeg med oppløftet hånd har sverget å ville la dere bo i. Ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn, skal komme dit inn.
31. Og barna, som dere sa ville bli til rov, dem vil jeg føre dit inn. De skal lære det landet å kjenne som dere har avskydd.
32. Men deres døde kropper skal falle i ørkenen.
33. Og deres barn skal flakke om som gjetere i ørkenen i førti år og bøte for den utroskap som dere har vist mot Herren, inntil dere alle er blitt til lik i ørkenen.
34. Som dere utspeidet landet i førti dager, slik skal dere lide for deres misgjerninger i førti år, ett år for hver dag. Og dere skal kjenne at jeg har vendt meg bort fra dere.
35. Jeg, Herren, har sagt: Sannelig, slik vil jeg gjøre med hele denne onde menighet, som har sammensverget seg mot meg. Her i ørkenen skal de gå til grunne, her skal de dø.
36. De menn som Moses hadde sendt for å utspeide landet, var kommet tilbake og hadde fått hele menigheten til å knurre mot ham ved å tale ille om landet.
37. Nå ble disse menn, som hadde talt ille om landet, slått ned for Herrens åsyn og døde.
38. Bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, ble i live av de menn som var gått av sted for å utspeide landet.
39. Og Moses bar disse ordene fram for alle Israels barn. Da sørget folket sårt.
40. Og de sto tidlig opp om morgenen og dro oppover mot fjellhøyden og sa: Se, her er vi! Vi vil dra opp til det stedet som Herren har talt om! For vi har syndet.
41. Men Moses sa: Hvorfor overtrer dere Herrens bud? Det vil ikke lykkes.
42. Dra ikke dit opp! For Herren er ikke blant dere, og dere kommer bare til å bli slått av deres fiender.
43. For amalekittene og kana’aneerne vil møte dere der, og dere skal falle for sverdet, fordi dere har vendt dere bort fra Herren, og Herren vil ikke være med dere.
44. Men de dro opp til fjellhøyden i overmodig tross. Men Herrens paktsark og Moses forlot ikke leiren.
45. Da kom amalekittene og kana’aneerne, som bodde der på fjellet, ned og slo dem sønder og sammen og forfulgte dem like til Horma. #21:3.