1. Og Herren sa til Moses: Gå inn til farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene meg!
2. For dersom du nekter å la dem fare, og fremdeles holder på dem,
3. da skal Herrens hånd komme over ditt fe på marken med en forferdelig pest, over hestene, eslene og kamelene, over storfeet og småfeet.
4. Men Herren skal gjøre forskjell på Israels husdyr og egypternes husdyr, det skal ikke dø noe av alt det som hører Israels barn til.
5. Herren fastsatte tiden og sa: I morgen vil Herren la dette skje i landet.
6. Dagen etter gjorde Herren som han hadde sagt. Alle egypternes husdyr døde, men av Israels barns husdyr døde ikke ett liv.
7. Farao sendte bud. Og se, da var det ikke død et eneste liv av Israels husdyr. Men faraos hjerte var hardt, og han lot ikke folket fare.
8. Da sa Herren til Moses og Aron: Ta hendene fulle av sot fra ovnen, og Moses skal kaste den opp i været så farao ser på!
9. Da skal den bli til støv over hele landet Egypt, og den skal bli til byller som bryter ut med blemmer, både på mennesker og dyr i hele landet Egypt.
10. Så tok de sot fra ovnen og trådte fram for farao, og Moses kastet den opp i været. Den ble til byller som brøt ut med blemmer, både på folk og fe.
11. Spåmennene kunne ikke stå for Moses på grunn av byllene, for det var kommet byller på spåmennene og på alle egypterne.
12. Men Herren forherdet faraos hjerte, så han ikke hørte på dem, slik som Herren hadde sagt til Moses.
13. Da sa Herren til Moses: Stå tidlig opp i morgen, tre fram for farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene meg!
14. For denne gangen vil jeg sende alle mine plager over deg selv og dine tjenere og ditt folk, for at du skal kjenne at ingen er som jeg på hele jorden.
15. Jeg hadde rakt ut min hånd og ville slått deg og ditt folk med pest, så du var blitt utslettet av jorden.
16. Men derfor reiste jeg deg opp, at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.
17. Ennå stiller du deg opp mot mitt folk og vil ikke la dem fare.
18. Se, jeg vil på denne tiden i morgen sende et forferdelig haglvær, som det aldri har vært maken til i Egypt fra den dagen det ble til og inntil nå.
19. Så nå, gi befaling om å føre i skjul din buskap og alt du har på marken! Alt folk og fe som er ute på marken og ikke har kommet seg i hus, på dem skal haglet falle, og de vil dø.
20. De av faraos tjenere som fryktet Herrens ord, berget da sine folk og sin buskap i hus.
21. Men de som ikke ga akt på Herrens ord, lot sine folk og sin buskap bli ute på marken.
22. Da sa Herren til Moses: Rekk din hånd opp mot himmelen, så skal det falle hagl i hele landet Egypt, både over folk og fe og over alle vekster på marken i landet Egypt.
23. Moses rakte da sin stav opp mot himmelen, og Herren lot det komme torden og hagl. Det for ild ned på jorden, og Herren lot det falle hagl over landet Egypt.
24. Det falt hagl, og lyn blinket midt i haglskurene, et uvær så svært at det aldri hadde vært maken i hele landet Egypt så lenge som folk hadde bodd der.
25. Haglet slo ned alt som var på marken i hele landet Egypt, både folk og fe. Alle vekster på marken slo haglet ned, og alle markens trær brøt det i stykker.
26. Bare i Gosens land, hvor Israels barn bodde, falt det ikke hagl.
27. Da sendte farao bud og lot kalle til seg Moses og Aron, og han sa til dem: Denne gangen har jeg syndet! Herren er den rettferdige, jeg og mitt folk er onde.
28. Be til Herren at det nå må være nok av Guds torden og hagl! Så vil jeg la dere fare, dere skal ikke bli her lenger.
29. Moses svarte ham: Så snart jeg kommer ut av byen vil jeg rekke ut mine hender til Herren. Da skal tordenen holde opp og haglet ikke falle mer, så du skal kjenne at jorden hører Herren til.
30. Men jeg vet om deg og dine tjenere, at dere ennå ikke frykter for Gud Herren.
31. Lin og bygg var slått ned, for bygget sto med aks og linet i blomst.
32. Men hvete og spelt var ikke slått ned, for de modnes senere.
33. Moses gikk bort fra farao og ut av byen, og han rakte ut sine hender til Herren. Da sluttet det å tordne og hagle, og regnet strømmet ikke mer ned på jorden.
34. Men da farao så at regnet og haglet og tordenen hadde holdt opp, fortsatte han å synde. Han forherdet sitt hjerte, både han og hans tjenere.
35. Faraos hjerte var og ble forherdet. Han lot ikke Israels barn fare, så som Herren hadde sagt ved Moses.