1. Herren sa til Moses: Dra nå bort herfra, både du og det folket som du har ført opp fra landet Egypt, til det landet som jeg med ed har lovt Abraham, Isak og Jakob, da jeg sa: Din ætt vil jeg gi det.
2. Jeg vil sende en engel foran deg og drive ut kana’aneerne, amorittene og hetittene og ferisittene og hevittene og jebusittene.
3. Dra opp til et land som flyter med melk og honning. Jeg vil ikke selv dra opp med deg, for du er et hardnakket folk. Jeg ville da komme til å ødelegge deg på veien.
4. Da folket hørte denne harde talen, sørget de, og ingen tok smykkene sine på seg.
5. For Herren sa til Moses: Si til Israels barn: Dere er et hardnakket folk. Om jeg så bare for et øyeblikk vandret med deg, så måtte jeg ødelegge deg. Men legg nå dine smykker av deg, så jeg kan vite hva jeg skal gjøre med deg.
6. Da tok Israels barn smykkene sine av og bar dem ikke mer etter at de var dratt fra fjellet Horeb.
7. Men Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke fra. Han kalte det sammenkomstens telt. Og enhver som søkte Herren, gikk ut til sammenkomstens telt utenfor leiren.
8. Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg. De sto hver i døren til sitt telt og så etter Moses, til han var kommet inn i teltet.
9. Og når Moses var kommet inn i teltet, da senket skystøtten seg og sto i døren til teltet, og han talte med Moses.
10. Og hele folket så skystøtten stå i døren til teltet, og hele folket reiste seg og bøyde seg hver i døren til sitt telt.
11. Og Herren talte til Moses ansikt til ansikt, som når en mann taler med sin neste. Så vendte han tilbake til leiren, men hans tjener Josva, Nuns sønn, en ung mann, var alltid i teltet.
12. Og Moses sa til Herren: Se, du sier til meg: Før dette folket opp! Men du har ikke latt meg vite hvem du vil sende med meg, enda du selv har sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne.
13. Dersom jeg nå har funnet nåde for dine øyne, så lær meg din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne. Og se, dette folket er ditt folk!
14. Da sa han: Mitt åsyn* skal gå med, og jeg vil føre deg til hvile.
15. Men han sa til ham: Dersom ditt åsyn ikke går med, da la oss ikke dra opp herfra!
16. Hvordan kan jeg da vite at jeg har funnet nåde for dine øyne, jeg og ditt folk, hvis ikke du går med oss, slik at jeg og ditt folk blir æret fremfor alle folkeslag på jorden?
17. Da sa Herren til Moses: Også det du nå ber om, vil jeg gjøre. For du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.
18. Men han sa: La meg da få se din herlighet!
19. Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn. For jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over.
20. Og han sa: Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve.
21. Deretter sa Herren: Se, her tett ved meg er et sted, still deg der på klippen.
22. Og når min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi.
23. Så vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.