1. Da sang Moses og Israels barn denne lovsangen for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet. Hest og rytter styrtet han i havet.
2. Herren er min styrke og min lovsang, han ble meg til frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham.
3. Herren er en stridsmann, Herren er hans navn.
4. Faraos vogner og hans hær kastet han i havet. Hans utvalgte stridsmenn sank i Rødehavet.
5. Avgrunner skjulte dem, de sank som stein i dype vann.
6. Din høyre hånd, Herre, er herlig i sin kraft. Din høyre hånd, Herre, knuser fiender.
7. I din høyhet og velde slår du ned dem som reiser seg mot deg. Du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå.
8. Ved ditt åndepust hopet vannene seg opp. Bølgene sto som en voll. Dype vann stivnet i havets hjerte.
9. Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem. Jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem. Jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem.
10. Du blåste med din ånde, havet skjulte dem. De sank som bly i de veldige vann.
11. Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herlig i hellighet, forferdelig å lovprise, underfull i gjerning?
12. Du rakte ut din høyre hånd, jorden slukte dem.
13. Du fører ved din miskunnhet det folket som du forløste. Du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.
14. Folkene hører det, de skjelver. Angst griper dem som bor i filisterland.
15. Da blir Edoms stammehøvdinger forferdet. Redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana’ans innbyggere forgår av angst.
16. Forferdelse og redsel faller over dem. Ved din arms velde blir de stumme som stein, mens ditt folket drar fram, Herre, mens det folk drar fram som du har vunnet deg.
17. Du vil føre dem inn og plante dem på det berget som er din arv, Herre, det stedet du har skapt til bolig for deg, den helligdommen, Herre, som dine hender har grunnlagt.
18. Herren skal være konge i all evighet.
19. For da faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på tørr grunn midt gjennom havet.
20. Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk etter henne med tamburiner og dans.
21. Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høy og opphøyet, hest og rytter styrtet han i havet.
22. Så lot Moses Israel bryte opp fra Rødehavet, og de dro ut i ørkenen Sur. I tre dager dro de fram gjennom ørkenen uten å finne vann.
23. Så kom de til Mara. Men de kunne ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt. Derfor ble stedet kalt Mara*.
24. Folket knurret mot Moses og sa: Hva skal vi drikke?
25. Da ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Det kastet han i vannet, og vannet ble godt. - Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem.
26. Han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, dersom du gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommene som jeg la på egypterne. For jeg er Herren, din lege.
27. Så kom de til Elim*. Der var tolv vannkilder og sytti palmetrær. Og de slo leir der ved vannet. #*oase på vestsiden av Sinaihalvøya.