1. Så døde Samuel, og hele Israel samlet seg og gråt over ham. De begravde ham på hans hjemsted i Rama. Da brøt David opp og dro ned til ørkenen Paran.
2. I Maon var det en mann som hadde buskapen sin i Karmel. Det var en meget rik mann, han eide tre tusen sauer og tusen geiter. Han holdt nettopp på å klippe sauene sine i Karmel.
3. Mannens navn var Nabal, og hans kone hette Abiga’il. Hun var en forstandig og fager kvinne, men mannen var hard og ond i hele sin ferd. Han var av Kalebs ætt.
4. Mens David var i ørkenen, fikk han høre at Nabal var i ferd med å klippe sauene sine.
5. Da sendte David ti av sine unge menn av sted og sa til dem: Gå opp til Karmel, og når dere kommer til Nabal, så hils ham fra meg.
6. Og dere skal si: Lykke til! Fred være med deg, og fred med ditt hus, og fred med alt det du har!
7. Jeg har hørt at du har saueklipping. Nå har gjeterne dine vært sammen med oss. Vi har ikke gjort dem noen fortred. Ingenting er kommet bort for dem i all den tiden de har vært i Karmel.
8. Spør folkene dine! De vil fortelle deg det. La nå oss tjenere finne nåde for dine øyne! Vi er jo kommet hit på en gledesdag. Gi da dine tjenere og din sønn David det du har for hånden!
9. Da Davids menn kom dit, sa de alt dette til Nabal i Davids navn. Så sto de og ventet.
10. Men Nabal svarte Davids tjenere og sa: Hvem er David, hvem er Isais sønn? Nå om dagene er det så mange tjenere som løper bort fra sine herrer.
11. Skulle så jeg ta mitt brød og mitt vann og mitt slaktefe, som jeg har slaktet til dem som klipper for meg, og gi det til menn som jeg ikke vet hvor de kommer fra?
12. Davids menn snudde og gikk sin vei. Da de kom hjem, fortalte de ham alt dette.
13. Da sa David til mennene sine: Spenn sverdet på dere, alle mann! Så spente de alle sverdene sine på seg, og David spente òg sverdet på seg. De fulgte David opp. Det var omkring fire hundre mann, og to hundre ble igjen ved forsyningene.
14. Men en av tjenesteguttene kom til Abiga’il, Nabals kone, og sa: Se, David sendte bud fra ørkenen med hilsen til vår herre, men han skjelte dem ut.
15. Og disse mennene har vært meget gode mot oss. Ingen har gjort oss noen fortred. Vi har ikke mistet noe i all den tiden vi har vært sammen med dem der ute på marken.
16. De har vært som en mur omkring oss både natt og dag i hele den tiden vi var sammen med dem og gjette småfeet.
17. Tenk nå etter, og se hva du bør gjøre! For ulykken henger over vår herre og hele hans hus, og selv er han et fordervet menneske, så ingen kan tale til ham.
18. Da skyndte Abiga’il seg og tok to hundre brød og to skinnsekker med vin og fem sauer som var tillaget og fem mål ristet korn og hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og la dem på eslene.
19. Og hun sa til folkene sine: Dra i forveien for meg! Jeg kommer snart etter. Men til mannen sin Nabal sa hun ikke noe om dette.
20. Mens hun nå red på eselet og kom ned i ly av fjellet, da kom David og mennene hans ned mot henne, så hun møtte dem.
21. Men David hadde sagt: Til ingen nytte har jeg vernet om alt det denne mannen hadde i ørkenen, så det ikke er kommet bort noe av det som tilhørte ham. Men han har gjengjeldt meg godt med ondt.
22. Så sant Gud vil la det gå Davids fiender ille både nå og siden: Jeg vil ikke la en eneste mann av alle dem som hører ham til, bli i live til i morgen!
23. Da Abiga’il fikk se David, skyndte hun seg og steg ned av eselet. Hun falt på sitt ansikt for David og bøyde seg mot jorden.
24. Hun falt ned for føttene hans og sa: Det er jeg, herre, det er jeg som har skylden! Men la din tjenestekvinne få lov til å tale til deg, og hør på din tjenestekvinnes ord!
25. Herre, bry deg ikke om denne fordervede mannen Nabal! For som han heter, så er han: Nabal* heter han, og full av dårskap er han! Men jeg, din tjenestekvinne, har ikke sett de mennene som du, herre, hadde sendt.
26. Og nå, herre, så sant Herren lever, og så sant du selv lever, har Herren hindret deg fra å pådra deg blodskyld og fra å ta deg selv til rette. Nå skal fiendene dine og de som søker å volde min herre ulykke, bli som Nabal!
27. Og denne gaven som din tjenestekvinne har hatt med til min herre, la nå den bli gitt til de mennene som er i min herres følge!
28. Tilgi din tjenestekvinne det hun har gjort ille! For Herren vil bygge min herre et hus som står fast. For det er Herrens kriger du fører, herre, og noe ondt er ikke funnet hos deg fra den dagen du ble til.
29. Om noen står fram og forfølger deg og står deg etter livet, da skal min herres liv være gjemt blant de levendes flokk hos Herren din Gud. Men dine fienders liv skal han slynge bort som en stein av slyngen.
30. Når da Herren gjør mot deg alt det gode han har lovt deg, herre, og setter deg til fyrste over Israel,
31. så skal ikke dette bli deg til anstøt eller volde deg samvittighetsnag, herre, at du har utøst uskyldig blod og tatt deg selv til rette, herre. Og når Herren gjør vel mot deg, herre, så husk din tjenestekvinne!
32. Da sa David til Abiga’il: Lovet være Herren, Israels Gud, som i dag har sendt deg i møte med meg!
33. Velsignet være din klokskap! Og velsignet være du selv, som i dag har holdt meg tilbake fra å pådra meg blodskyld og ta meg selv til rette!
34. Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har holdt meg tilbake fra å gjøre deg ondt: Hadde du ikke kommet så raskt for å møte meg, da skulle ikke en eneste mann være blitt tilbake for Nabal til i morgen.
35. Så tok David imot de gavene hun hadde med til ham, og han sa til henne: Dra hjem i fred! Jeg har merket meg ordene dine, og skal oppfylle din bønn.
36. Da Abiga’il kom hjem til Nabal, var det nettopp gjestebud i huset, et gjestebud som hos en konge. Og Nabal var lystig og hadde drukket sterkt. Hun fortalte ham ikke noe, verken smått eller stort, før det ble morgen.
37. Men da Nabal om morgenen var våknet av rusen, fortalte hans kone ham alt sammen. Da var det som hjertet døde i brystet hans, og han ble som en stein.
38. Omkring ti dager senere slo Herren Nabal, så han døde.
39. Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: Lovet være Herren, som har hevnet min vanære på Nabal og har holdt sin tjener tilbake fra å gjøre ondt - Herren, han som lot Nabals ondskap komme tilbake over hans eget hode! Så sendte David bud og fridde til Abiga’il for å få henne til kone.
40. Davids tjenere kom til Abiga’il i Karmel. Og de sa til henne: David har sendt oss til deg for å få deg til kone.
41. Da sto hun opp og bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: Se, her er din tjenestepike, ferdig til å være din tjenestekvinne og vaske føttene på min herres tjenere.
42. Og Abiga’il skyndte seg og gjorde seg ferdig. Hun satte seg på eselet sitt, og de fem tjenestepikene som pleide å følge med henne, gikk med. Hun dro av sted med de mennene David hadde sendt, og ble hans kone.
43. Dessuten giftet David seg med Akinoam fra Jisre’el. Begge ble de hans koner.
44. Men Saul hadde gitt sin datter Mikal, Davids kone, til Palti, sønn av Lajisj, som var fra Gallim. #18:20,21,27. 2Sam 3:14.