1. Og Hanna ba og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren! Høyt er mitt horn* i Herren, vidt opplatt er min munn mot mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse.
2. Ingen er hellig som Herren. For det er ingen uten deg, det er ingen klippe* som vår Gud.
3. Tal ikke så mange høye ord! La ikke frekke ord gå ut av deres munn! For en allvitende Gud er Herren, og han prøver alle gjerninger.
4. Kjempenes bue blir brutt, og de som snubler, binder om seg med kraft.
5. De mette lar seg leie for brød, og de hungrige hører opp å hungre. Hun som var ufruktbar, føder sju barn, mens den som er rik på sønner, visner bort.
6. Herren tar liv og gir liv, han fører ned i dødsriket og fører opp derfra.
7. Herren gjør fattig og han gjør rik. Han nedtrykker og han opphøyer.
8. Han reiser den ringe av støvet. Han løfter den fattige opp av smusset for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete. Jordens støtter hører Herren til, på dem har han bygd jorderike.
9. Han verner sine frommes føtter, men ugudelige går til grunne i mørket. For ikke ved kraft er mannen sterk.
10. Hver den som strider mot Herren, skal bli forferdet, han lar det tordne i himmelen over ham. Herren dømmer jordens ender. Han vil gi sin konge styrke og opphøye sin salvedes horn.
11. Så dro Elkana hjem igjen til Rama, men gutten tjente Herren under presten Elis tilsyn.
12. Men Elis sønner var fordervede menn, de kjente ikke Herren.
13. Slik brukte de å gå fram mot folket: Når noen kom med et offer, og kjøttet ble kokt, da kom prestens tjener og hadde en tretindet gaffel i hånden.
14. Den stakk han ned i kjelen eller i gryten eller i pannen eller i krukken, og alt det som kom opp med gaffelen, tok presten til seg. Slik gjorde de med alle israelitter som kom til Sjilo.
15. Enda før de hadde brent fettet, kom prestens tjener og sa til mannen som ofret: Kom hit med kjøtt til å steke for presten! Han tar ikke imot kokt kjøtt fra deg, bare rått.
16. Så sa mannen til ham: Først må fettet brennes, siden kan du ta for deg etter som du har lyst til. Da svarte han: Nei, nå straks skal du gi meg det, ellers tar jeg det med makt.
17. Den synd som de unge mennene gjorde, var meget stor for Herrens åsyn, for de hånte Herrens offer.
18. Men Samuel tjente for Herrens åsyn - en ung gutt kledd i en efod* av lin.
19. Hans mor laget hvert år en liten ytterkappe til ham. Den hadde hun med til ham, når hun dro opp med sin mann for å bære fram det årlige offeret.
20. Og Eli velsignet Elkana og hans hustru og sa: Herren gi deg barn igjen med denne kvinnen istedenfor ham som hun ba om for Herren! Så dro de hjem igjen.
21. Og Herren så til Hanna. Hun ble med barn og fødte tre sønner og to døtre. Men gutten Samuel vokste opp hos Herren.
22. Eli var nå meget gammel, og når han hørte om alt det sønnene hans gjorde mot hele Israel, og at de lå med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt,
23. sa han til dem: Hvorfor gjør dere slikt? Jeg hører av hele folket her hvor ondt dere farer fram.
24. Nei, mine sønner! Det er ikke noe godt rykte jeg hører om dere. Dere forfører Herrens folk.
25. Når en mann synder mot en annen mann, skal Gud være voldgiftsmann. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham? - Men de hørte ikke på det deres far sa, for det var Herrens vilje å la dem dø.
26. Men gutten Samuel gikk fram i alder og i yndest både hos Herren og hos mennesker.
27. Det kom en Guds mann til Eli og sa til ham: Så sier Herren: Har jeg ikke åpenbart meg for din fars hus, da de var i Egypt og måtte tjene faraos hus?
28. Jeg valgte ham blant alle Israels stammer til prest for meg, til å ofre på mitt alter, brenne røkelse og bære efod for mitt åsyn. Jeg ga din fars hus alle Israels barns ildoffer.
29. Hvorfor tråkker dere da mitt slaktoffer og mitt matoffer under føttene, de offer som jeg har påbudt i min bolig? Du ærer sønnene dine mer enn meg, så dere feter dere med det beste av hver offergave som mitt folk Israel bærer fram.
30. Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Vel har jeg sagt: Ditt hus og din fars hus skal ferdes for mitt åsyn til evig tid. Men nå lyder Herrens ord: Det være langt fra meg! Den som ærer meg, vil jeg ære, og de som foraktet meg, skal bli til skamme.
31. Se, dager skal komme da jeg hogger av din arm og din fars ætts arm, så ingen i din ætt skal bli gammel.
32. Du skal se trengsel for Guds bolig tross alt det gode han gjør mot Israel. Og det skal aldri finnes noen gammel i ditt hus.
33. Og den mann av din ætt som jeg ikke utrydder fra mitt alter, skal få dine øyne til å slokne og være til sorg for din sjel. Og alle som vokser opp i ditt hus, skal dø i sine manndomsår.
34. Til tegn på dette skal du ha det som skal ramme begge sønnene dine, Hofni og Pinehas: De skal begge dø på én dag.
35. Og jeg vil oppreise for meg en trofast prest. Han skal gjøre etter mitt hjerte og min vilje, og jeg vil bygge for ham et hus som blir stående. Han skal ferdes for min salvedes åsyn alle dager.
36. Og hver den som er tilbake av ditt hus, skal komme og bøye seg for ham for å få en sølvskilling og et brød, og de skal si: Vær så snill, sett meg til et av presteembetene, så jeg kan få et stykke brød å ete!