1. Så dro David opp derfra og holdt seg i fjellborgene ved En-Gedi*.
2. Da Saul kom tilbake etter at han hadde forfulgt filistrene, fikk han spurt at David var i En-Gedis ørken.
3. Saul tok da med seg tre tusen mann, som han hadde valgt ut blant hele Israel. De dro av sted for å lete etter David og mennene hans på Steinbukk-bergene.
4. Han kom da til sauekveene ved veien. Der var en hule, og Saul gikk dit inn i et nødvendig ærend. Men David og mennene hans satt innerst inne i hulen.
5. Da sa Davids menn til ham: Se, nå er den dagen kommet som Herren talte til deg om: Jeg gir din fiende i din hånd, så du kan gjøre med ham som du finner for godt! Så sto David opp og skar hemmelig fliken av Sauls ytterkappe.
6. Men deretter slo samvittigheten David, fordi han hadde skåret fliken av Sauls kappe.
7. Og han sa til mennene sine: Herren fri meg fra å gjøre slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham! For Herrens salvede er han.
8. Og David irettesatte mennene sine med harde ord, og lot dem ikke få lov til å overfalle Saul. Men Saul gikk ut av hulen og ga seg på vei.
9. Deretter sto David opp og gikk ut av hulen og ropte etter Saul: Herre konge! Da så Saul seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
10. Og David sa til Saul: Hvorfor hører du på folk som sier: David søker din ulykke?
11. Se, nå har du jo med egne øyne sett at Herren i dag hadde gitt deg i min hånd i hulen, og det var tale om å drepe deg. Men jeg hadde medynk med deg og sa: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for Herrens salvede er han.
12. Men se, min far! Se, her er fliken av ytterkappen din i min hånd! For når jeg skar fliken av ytterkappen din og ikke drepte deg, så kan du vel skjønne og se at jeg ikke har hatt noen misgjerning eller noe ondt i sinne. Jeg har ikke forsyndet meg mot deg, enda du etterstreber meg og vil ta mitt liv.
13. Herren skal dømme mellom meg og deg, og Herren skal hevne meg på deg, men min hånd skal ikke ramme deg.
14. Det er som det gamle ordspråket sier: Fra ugudelige kommer ugudelighet! Men min hånd skal ikke ramme deg.
15. Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund! En enslig loppe!
16. Så skal da Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Herren skal se til og føre min sak og dømme meg fri av din hånd!
17. Da nå David hadde talt disse ordene til Saul, da sa Saul: Er det du som taler, min sønn David? Og Saul brast i gråt.
18. Og han sa til David: Du er rettferdigere enn jeg, for du har gjort godt mot meg, men jeg har gjort ondt mot deg.
19. Du har i dag vist meg hvor god du har vært mot meg. Du drepte meg ikke da Herren hadde gitt meg i din hånd.
20. Når en mann treffer på sin fiende, lar han ham da gå sin vei i fred? Herren lønne deg for denne dagen - for det du har gjort mot meg!
21. Og se, nå vet jeg jo at du skal bli konge, og at kongedømmet over Israel skal bli fast i din hånd.
22. Så tilsverg meg nå ved Herren at du ikke vil utrydde etterkommerne mine og ikke utslette mitt navn av min fars hus!
23. Og David lovte Saul dette med ed. Så dro Saul hjem, men David og mennene hans steg opp i fjellborgen.