1. Dette er den velsignelsen som Moses, Guds mann, lyste over Israels barn før han døde.
2. Han sa: Herren kom fra Sinai, han steg opp for dem fra Se’ir. Han strålte fram fra Parans fjell og kom med titusener av hellige. Ved hans høyre hånd lyste lovens ild for dem.
3. Ja, han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord.
4. En lov ga Moses oss, en arvedel for Jakobs menighet.
5. Og han* ble konge i Jesurun, da folkets høvdinger samlet seg, Israels stammer alle sammen.
6. Måtte Ruben leve og ikke dø, og hans menn være talt.
7. Og dette sa han om Juda: Hør, Herre, Judas røst, og før ham hjem til sitt folk! Med sine hender strir han for det. Du skal være hans hjelp mot hans fiender.
8. Om Levi sa han: Dine tummim og urim hører din fromme mann til, han som du fristet ved Massa, og som du trettet med ved Meribas vann,
9. han som sa om sin far og sin mor: Jeg ser dem ikke! - og som ikke kjentes ved sine brødre og ikke visste av sine barn, fordi han tok vare på ditt ord og aktet vel på din pakt.
10. De skal lære Jakob dine bud og Israel din lov. De skal legge røkelse for ditt ansikt og heloffer på ditt alter.
11. Herre, velsign hans kraft, og la hans henders gjerning behage deg! Knus hoftene på hans motstandere og dem som hater ham, så de ikke reiser seg mer!
12. Om Benjamin sa han: Herrens elskede er han! Trygt bor han hos ham. Hele dagen holder han sin hånd over ham. Han hviler mellom hans skuldrer.
13. Og om Josef sa han: Velsignet av Herren være hans land med himmelens ypperste gaver, med dugg og med vann fra de store dyp der nede,
14. med det ypperste av det som solen fostrer, med det ypperste av det som måneskiftene driver fram,
15. med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger,
16. med det ypperste av jorden og dens fylde og med nåde fra ham som bodde i tornebusken! Må det komme over Josefs hode, over hans isse, han som er fyrste blant sine brødre!
17. Herlig er den førstefødte av hans okser*, og hans horn er som villoksens horn. Med dem stanger han alle folkene like til jordens ender. Det er Efra’ims ti tusener, det er Manasses tusener.
18. Og om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, i din utferd, og du, Issakar, i dine telt!
19. Folkeslag kaller de til sitt fjell. Der ofrer de rettferdighetsoffer. For havets overflod og sandens skjulte skatter suger de inn.
20. Om Gad sa han: Lovet være han som gir Gad vidt rom! Som en løvinne har han lagt seg ned, og han river av både arm og hode.
21. Han så seg ut den første parten for seg selv, for der var herskerens del gjemt. Og folkets høvdinger kom sammen. Det som var rett for Herren, det som han hadde fastsatt, gjorde han, sammen med Israel.
22. Om Dan sa han: Dan er en løveunge som springer fram fra Basan.
23. Og om Naftali sa han: Naftali, mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse - må han ta eiendom i vest og sør!
24. Og om Asjer sa han: Velsignet fremfor sønner være Asjer! Må han være den kjæreste blant sine brødre og dyppe sin fot i olje!
25. Din lås skal være av jern og kobber. Som dine dager er, skal din styrke være!
26. Det er ingen som Gud, Jesurun! Han farer fram over himmelen med hjelp for deg, og i sin høyhet på skyene.
27. En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer. Han driver fienden bort for deg og sier: Rydd ut!
28. Så bor Israel trygt for seg selv! Jakobs kilde er skjult i et land med korn og most. Ja, hans himmel drypper av dugg.
29. Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk som har sin frelse i Herren. Han er ditt hjelpende skjold og ditt høye sverd. Dine fiender kryper for deg, mens du skrider fram over deres høyder.