1. Lytt, dere himler, og jeg vil tale! La jorden høre på min munns ord!
2. La min lære risle som regnet, og mine ord dryppe som duggen, som regnskur på grønne spirer, som regnbyger på urter og gress!
3. For Herrens navn vil jeg forkynne. Gi vår Gud ære!
4. Klippen! Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.
5. Dårlig handlet de mot ham, de er ikke sønner av ham, en fordervet og vrang slekt.
6. Lønner dere Herren slik, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din Far, som gjorde deg til sin eiendom? Han skapte deg og dannet deg.
7. Kom svunne dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre deg det - dine gamle, de vil si deg det.
8. Da Den Høyeste ga folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes grenser etter tallet på Israels sønner.
9. For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvedel.
10. Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant hyl fra villdyr i ørkenen. Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øyesten.
11. Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær.
12. Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham.
13. Han lot ham fare fram over jordens høyder. Han åt markens grøde. Han lot ham suge honning av klippen og olje av det hardeste fjell.
14. Han ga ham rømme av kyr og melk av sauer og fett av lam og av værer fra Basan og av bukker, og hvetens feteste marg. Druers blod drakk du, skummende vin.
15. Da ble Jesurun* fet og spente bakut - du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe.
16. De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder, ved motbydelige avguder vakte de hans harme.
17. De ofret til åndemaktene*, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nylig oppkommet, som deres fedre ikke fryktet.
18. Klippen, ditt opphav, enset du ikke. Du glemte Gud, han som fødte deg.
19. Herren så det og forkastet dem, for hans sønner og døtre hadde krenket ham.
20. Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem. Jeg vil se hva ende det vil ta med dem. For en vrang slekt er de, barn som det ikke er troskap i.
21. De vakte min nidkjærhet med det som ikke er Gud. De vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet med det som ikke er et folk, ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme.
22. For en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike. Den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann.
23. Jeg vil samle ulykker over dem. Alle de pilene jeg har, vil jeg bruke mot dem.
24. De skal utsuges av sult og fortæres av brennende feber og giftig sott. Villdyrs tann vil jeg sende mot dem og eiter av ormen som kryper i støvet.
25. Ute skal sverdet, inne i kamrene skal redsel rive bort både unge menn og jomfruer, det diende barnet og den gråhårede mannen.
26. Jeg sa: Jeg vil knuse dem, utslette minnet om dem blant menneskene!
27. Men jeg fryktet for at fiendene skulle krenke meg, at deres motstandere skulle mistyde det og si: Det var vår hånd som var så sterk, det var ikke Herren som gjorde alt dette.
28. For de er et folk uten visdom, det er ikke forstand hos dem.
29. Dersom de var vise, ville de forstå dette, innse hvordan det vil gå dem til slutt.
30. Hvordan kunne én forfølge tusen, og to drive ti tusen på flukt, hvis ikke deres klippe hadde solgt dem, og Herren overgitt dem?
31. For deres klippe er ikke som vår klippe - det kan våre fiender selv vitne!
32. Deres vintre er av Sodomas vintre og fra Gomorras marker. Deres druer er giftige druer, de har beske klaser.
33. Deres vin er slangers brennende gift og fryktelig ormeeiter.
34. Er ikke dette gjemt hos meg, under segl i mine lagerrom?
35. Meg hører hevn og gjengjeldelse til på den tid når deres fot vakler. For deres undergangs dag er nær, hastig kommer det som venter dem.
36. For Herren skal dømme sitt folk og ha medynk med sine tjenere, når han ser at deres makt er borte, at det er ute både med store og små.
37. Og han skal si: Hvor er nå deres guder, klippen som de satte sin lit til,
38. de som åt fettet av deres slaktoffer og drakk deres drikkoffers vin? La dem reise seg og hjelpe dere! La dem være deres vern!
39. Nå ser dere hvem jeg er, og at det er ingen Gud uten meg. Jeg tar liv og gir liv. Jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd.
40. For jeg løfter min hånd mot himmelen og sier: Så sant jeg lever evig:
41. Når jeg kvesser mitt lynende sverd og tar dommen i min hånd, da vil jeg føre hevn over mine fiender og gjengjelde dem som hater meg.
42. Jeg vil gjøre mine piler drukne av blod, og mitt sverd skal ete kjøtt, blod av falne og fangne, av fiendtlige høvdingers hode.
43. Dere hedninger, pris hans folk! For han hevner sine tjeneres blod. Over sine fiender fører han hevn, og han gjør soning for sitt land, for sitt folk.
44. Så kom da Moses og sa fram hele denne sangen for folket, han og Josva, Nuns sønn.
45. Og da Moses var ferdig med å tale alle disse ordene til hele Israel,
46. sa han til dem: Akt på alle de ordene som jeg i dag gjør til et vitne mot dere. Byd deres barn å ta vare på dem, så de holder alle ordene i denne lov!
47. For dette er ikke noe tomt ord for dere, men det er deres liv. Og ved dette ordet skal dere leve lenge i det landet dere nå drar til over Jordan og skal ta i eie.
48. Samme dag talte Herren til Moses og sa:
49. Gå opp på Abarim-fjellet her, på Nebo-fjellet i Moabs land rett imot Jeriko, og se ut over Kana’ans land, som jeg gir Israels barn til eiendom.
50. Der på fjellet som du går opp på, skal du dø og samles til dine fedre, likesom Aron, din bror, døde på fjellet Hor og ble samlet til sine fedre,
51. fordi dere syndet mot meg blant Israels barn ved Meribas vann i Kadesj i ørkenen Sin og ikke helliget meg blant Israels barn.
52. Du skal få se landet rett foran deg, men du skal ikke komme inn i det landet som jeg gir Israels barn. #1:37. 3:27. 34:4.