1. Krigen mellom Sauls hus og Davids hus ble langvarig. David ble sterkere og sterkere, men Sauls hus ble svakere og svakere.
2. David fikk sønner mens han bodde i Hebron. Hans førstefødte var Amnon, sønn av Akinoam fra Jisre’el.
3. Den andre var Kilab, sønn av Abiga’il, karmelitten Nabals kone. Den tredje var Absalom, sønn av Ma’aka, som var datter til Talmai, kongen i Gesjur.
4. Den fjerde var Adonja, sønn av Haggit. Den femte var Sefatja, sønn av Abital.
5. Den sjette var Jitream, sønn av Davids kone Egla. Disse sønnene fikk David i Hebron.
6. Mens krigen sto på mellom Sauls hus og Davids hus, støttet Abner Sauls hus.
7. Nå hadde Saul hatt en medhustru ved navn Rispa, datter til Aja. Så sa Isjboset til Abner: Hvorfor har du gått inn til min fars medhustru?
8. Abner ble harm over Isjbosets ord og sa: Er jeg et hundehode som holder med Juda? Den dag i dag gjør jeg vel mot din far Sauls hus, mot hans brødre og hans venner. Jeg har ikke overgitt deg i Davids hånd, og så går du nå i rette med meg for denne kvinnens skyld!
9. Gud la det gå Abner ille både nå og siden om jeg ikke gjør slik mot David som Herren har lovt ham,
10. og tar kongedømmet fra Sauls hus og reiser opp Davids trone over Israel og over Juda fra Dan helt til Be’er-Sjeba.
11. Og han torde ikke svare Abner et ord mer, så redd var han for ham.
12. Og Abner sendte bud av sted til David og sa: Hvem hører landet til? Og han fortsatte: Gjør en pakt med meg, for se, da skal min hånd være med deg for å føre hele Israel over til deg.
13. Han svarte: Godt, jeg vil gjøre en pakt med deg. Bare én ting krever jeg av deg: Du skal ikke komme for øynene mine uten at du har med deg Mikal, Sauls datter, når du kommer for å tre fram for meg.
14. Og David sendte bud til Isjboset, Sauls sønn, og lot si: Gi meg min kone Mikal, som jeg vant meg til brud med hundre filistrers forhuder!
15. Da sendte Isjboset bud og tok henne fra hennes mann Paltiel, sønn av Lajisj.
16. Og mannen hennes fulgte med og gikk gråtende etter henne like til Bahurim. Men Abner sa til ham: Gå hjem igjen! Da snudde han og gikk hjem.
17. Men Abner talte med Israels eldste og sa: Alt lenge har dere ønsket å få David til konge over dere.
18. Så la ham nå bli det! For Herren har sagt om David: Ved min tjener Davids hånd vil jeg frelse mitt folk Israel fra filistrenes hånd og fra alle deres fienders hånd.
19. Abner talte også med benjaminittene. Så gikk han av sted for å tale med David i Hebron om alt det som Israel og hele Benjamins hus hadde besluttet.
20. Abner kom til David i Hebron med tjue mann, og David gjorde et gjestebud for Abner og de menn som var med ham.
21. Og Abner sa til David: Jeg vil dra ut og samle hele Israel til min herre kongen. Så kan de gjøre en pakt med deg, og du kan råde over alt det du ønsker. Og David lot Abner fare, og han dro bort i fred.
22. Nettopp da kom Davids folk og Joab hjem fra et herjetog, og de hadde mye bytte med seg. Abner var da ikke lenger hos David i Hebron, for David hadde latt ham fare, og han var dratt bort i fred.
23. Da nå Joab og hele hæren som var sammen med ham, kom hjem, fikk Joab høre at Abner, Ners sønn, var kommet til kongen, og at kongen hadde latt ham fare, og at han var dratt bort i fred.
24. Da gikk Joab inn til kongen og sa: Hva har du gjort? Abner kom til deg, hvorfor lot du ham da fare sin vei?
25. Du kjenner da Abner, Ners sønn! Du må da vite at han er kommet for å narre deg og for å få rede på all din ferd og alt det du gjør.
26. Så gikk Joab bort igjen fra David og sendte noen folk etter Abner. De førte ham tilbake fra Sira-brønnen. Men David visste ikke noe om det.
27. Da nå Abner kom tilbake til Hebron, tok Joab ham til side midt inn i porten for å tale med ham i stillhet. Der stakk han ham i magen, så han døde. Det var for å hevne sin bror Asaels blod.
28. Da David siden fikk høre dette, sa han: Jeg og mitt kongedømme er for evig uten skyld for Herren i Abners, Ners sønns blod.
29. La det komme over Joabs hode og over hele hans fars hus! La det aldri savnes noen i Joabs hus som har utflod eller er spedalsk, eller går med krykke eller som faller for sverdet, eller som mangler brød.
30. Slik myrdet Joab og hans bror Abisjai Abner, fordi han hadde drept deres bror Asael ved Gibeon under striden.
31. Men David sa til Joab og alt folket som var hos ham: Flerr klærne, bind sekk om dere og gå klagende foran Abner! Og kong David gikk selv etter båren.
32. Så gravla de Abner i Hebron. Kongen gråt høyt ved Abners grav, og alt folket gråt.
33. Kongen sang denne klagesangen over Abner: Skulle da Abner dø som en dåre?
34. Dine hender var ikke bundet og dine føtter var ikke lagt i lenker. Som en faller for ugjerningsmenn, slik falt du. - Og alt folket ble ved å gråte over ham.
35. Siden kom de alle for å få David til å spise mens det ennå var dag. Men han sverget: Gud la det gå meg ille både nå og siden om jeg smaker brød eller noe annet før solen er gått ned.
36. Hele folket forsto dette, og de syntes godt om det. Alt det kongen gjorde, syntes folket godt om.
37. Den dagen skjønte hele folket og hele Israel at det ikke var kongen som var opphavsmannen til drapet på Abner, Ners sønn.
38. Og kongen sa til sine menn: Vet dere ikke at en høvding og stor mann er falt i Israel på denne dagen?
39. Men jeg er ennå svak og bare salvet til konge. Disse menn, Serujas sønner, er mektigere enn jeg. Herren skal gjengjelde den som gjør ondt, det onde han gjør!