1. Min sønn! Gi akt på min visdom, vend ditt øre til min forstand,
2. så du kan ta vare på kloke råd, og dine lepper kan bevare kunnskap!
3. For en fremmed kvinnes lepper drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge.
4. Men til sist er hun besk som malurt, skarp som et tveegget sverd.
5. Hennes føtter går nedover til døden, til dødsriket fører hennes skritt.
6. Livets sti bryr hun seg ikke om, hennes veier går hit og dit, og hun vet det ikke.
7. Så hør nå på meg, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!
8. La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus,
9. for at du ikke skal gi andre din kraft og en grusom herre dine år.
10. For da vil fremmede mette seg av det du eier, og det du vant ved ditt strev, kommer i en annen manns hus.
11. Da må du stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,
12. og du må si: Hvordan kunne jeg hate tukt, og hvordan har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning?
13. Jeg hørte ikke på dem som lærte meg, og vendte ikke mitt øre til dem som veiledet meg.
14. Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i menigheten og i forsamlingen.
15. Drikk vann av din egen brønn, drikk rennende vann av din egen kilde!
16. Skulle vel dine kilder strømme ut på gaten og dine bekker renne ut på torgene?
17. La dem være for deg alene og ikke for fremmede sammen med deg!
18. La din kilde være velsignet. Gled deg i din ungdoms hustru,
19. den elskelige hind, den yndefulle gasell! La hennes barm opplive deg til enhver tid, og la hennes kjærlighet stadig beruse deg!
20. Min sønn, hvorfor skulle du være beruset av attrå etter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?
21. For en manns veier ligger åpne for Herrens øyne, og han gir nøye akt på alle hans fotspor.
22. Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han blir holdt fast av sin egen synds snarer.
23. Han må dø, fordi han ikke lot seg tukte, og han går til grunne i sin store dårskap.