1. Mederen Darius* overtok riket da han var sekstito år gammel.
2. Darius besluttet å sette ett hundre og tjue satraper over riket. De skulle bo omkring i hele riket.
3. Over dem satte han tre riksråder, og Daniel var en av dem. For dem skulle satrapene gjøre regnskap, så kongen ikke skulle lide noe tap.
4. Daniel utmerket seg fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høy ånd i ham. Derfor tenkte kongen på å sette ham over hele riket.
5. Da prøvde riksrådene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for når det gjaldt riksstyret. Men de var ikke i stand til å finne noen skyld eller noen urett. For han var tro, og det fantes ingen forsømmelse eller forseelse hos ham.
6. Da sa disse mennene: Vi finner ikke noen grunn til anklage mot denne Daniel, om vi da ikke kunne finne noe å anklage ham for i hans gudsdyrkelse.
7. Så stormet disse riksrådene og satrapene inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evig!
8. Alle riksrådene i riket, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om at det bør utstedes en kongelig forordning og gis et strengt påbud: Hver den som i løpet av tretti dager ber til noen gud eller til noe menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen.
9. Konge, utsted nå et slikt påbud! La det bli satt opp skriftlig, så det etter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan tilbakekalles.
10. I samsvar med dette lot så kong Darius det bli satt opp et skriv med et slikt påbud.
11. Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort.
12. Da stormet disse mennene inn og fant Daniel mens han holdt på å be og bønnfalle sin Gud.
13. De gikk så fram for kongen og spurte, med tanke på kongens påbud: Har du ikke sendt ut en befaling om at hver den som i løpet av tretti dager ber til noen gud eller til noe menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Det ordet står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.
14. Da tok de til orde og sa der de sto for kongen: Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, har ikke aktet på deg, konge, eller på det påbudet du har sendt ut skriv om. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.
15. Da kongen hørte dette, ble han dypt bedrøvet og tenkte i sitt hjerte på hvordan han kunne redde Daniel. Helt til solen gikk ned, gjorde han seg umak for å berge ham.
16. Da trengte disse mennene inn på kongen og sa til ham: Kongen må vite at den lov gjelder hos mederne og perserne, at ikke noe påbud og ingen forordning som kongen utsteder, kan forandres!
17. Kongen befalte da at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig dyrker - måtte han frelse deg!
18. Så ble en stein ført fram og lagt over hulens åpning. Og kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke skulle kunne skje noen forandring i det som var gjort med Daniel.
19. Deretter gikk kongen hjem til sitt slott og fastet hele natten. Han lot ingen av sine medhustruer komme inn til seg. Og søvnen forsvant fra ham.
20. Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
21. Da han kom nær til hulen, ropte han på Daniel med sorgfull røst. Han tok til orde og sa: Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig dyrker, maktet å frelse deg fra løvene?
22. Da svarte Daniel: Kongen leve evig!
23. Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noen skade. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
24. Kongen ble da overmåte glad og befalte at Daniel skulle dras opp av hulen. Og da Daniel var dratt opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.
25. Da befalte kongen at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle hentes. De ble kastet i løvehulen, sammen med sine koner og barn. Og før de nådde bunnen i hulen, kastet løvene seg over dem og knuste alle deres ben.
26. Deretter skrev kong Darius til alle folk, ætter og tungemål som fantes på hele jorden: Fred og fremgang for alle!
27. Jeg gir hermed det påbud at alle folk i hele mitt kongerikes område skal skjelve og frykte for Daniels Gud. For han er den levende Gud og blir i evighet. Hans rike ødelegges ikke, og hans herredømme varer inntil enden.
28. Han frelser og befrir, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden - han som frelste Daniel fra løvenes vold.
29. Daniel levde æret og lykkelig under Darius’, det er perseren Kyros’ regjering. #1:21.