1. I perserkongen Kyros’ tredje år kom det i en åpenbaring et ord til Daniel, han som hadde fått navnet Beltsasar. Dette ordet er sant, og det varsler stor trengsel. Han merket seg ordet og ga akt på synet.
2. På den tiden hadde jeg, Daniel, sørget i tre uker.
3. Fine retter åt jeg ikke. Kjøtt og vin kom ikke i min munn. Heller ikke salvet jeg meg før de tre ukene var til ende.
4. På den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av den store elven, det er Hiddekel*.
5. Jeg løftet mine øyne, og se - der var en mann, kledd i linklær og med belte av gull fra Ufas om livet.
6. Hans legeme var som krysolitt, ansiktet skinte som lynet, hans øyne var som ildsluer, hans armer og ben var å se til som blankt kobber, og lyden av hans ord var som et veldig drønn.
7. Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. De mennene som var med meg, så ikke synet, men en stor redsel falt på dem, og de flyktet og gjemte seg.
8. Så ble jeg alene tilbake. Og da jeg så dette store synet, ble jeg rent maktesløs. Jeg ble likblek i ansiktet, og mistet all min kraft.
9. Men jeg hørte lyden av hans ord. Og da jeg hørte lyden av hans ord, sank jeg sanseløs fremover med ansiktet mot jorden.
10. Se, da var det en hånd som rørte ved meg og hjalp meg opp, så jeg lå skjelvende på mine knær og hender.
11. Og han sa til meg: Daniel, du høyt elskede mann! Gi akt på de ordene jeg vil tale til deg. Reis deg opp igjen, for nå er jeg sendt til deg. Da han talte slik til meg, reiste jeg meg skjelvende opp.
12. Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet.
13. Perserrikets fyrste* sto imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia.
14. Nå er jeg kommet for å la deg få vite hva som skal hende ditt folk ved dagenes ende. For dette er igjen et syn om de dagene.
15. Da han talte slik til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og sto målløs.
16. Og se, en som lignet et menneske, rørte ved mine lepper. Så åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, på grunn av synet er store smerter kommet over meg, og jeg har mistet all min kraft.
17. Hvordan skulle en slik som jeg, min herres tjener, kunne tale med en slik som min herre er? Hos meg finnes det fra nå av ingen kraft, og det er ikke ånde tilbake i meg.
18. Han som lignet et menneske, rørte ved meg igjen, og styrket meg. - Og han sa: Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær frimodig og sterk! Og som han talte med meg, fikk jeg styrke, og jeg sa: Tal, herre! For du har styrket meg.
19. Da sa han: Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste*. Når jeg er gått ut, se, da kommer Grekenlands fyrste.
20. Men jeg vil kunngjøre deg hva som er skrevet i sannhetens bok. Det er ikke en eneste som står sterkt med meg mot disse, uten Mikael, han som er fyrste for dere.