1. Da kalte kong Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for Israels barns familier sammen til seg i Jerusalem, for å føre Herrens paktsark opp fra Davids by, det er Sion.
2. Alle Israels menn samlet seg hos kong Salomo på festen i måneden etanim, det er den sjuende måneden.
3. Da nå alle Israels eldste var kommet, løftet prestene opp arken.
4. Og de bar opp Herrens ark og sammenkomstens telt og alle de hellige kar som var i teltet. Det var prestene og levittene som bar dem opp.
5. Kong Salomo sto foran arken og med ham hele Israels menighet, som hadde samlet seg hos ham. De ofret småfe og storfe i slik mengde at de ikke kunne telles eller regnes.
6. Prestene bar Herrens paktsark inn på dens plass i husets innerste rom, i Det aller helligste, under kjerubenes vinger.
7. For kjerubene bredte vingene ut over det stedet hvor arken sto, så at kjerubene ovenfra dekket både over arken og bærestengene.
8. Stengene var så lange at endene på dem kunne bli sett fra Det hellige foran det innerste rommet, men ikke utenfor. Og der har de vært til denne dag.
9. Det var ikke noe i arken uten de to steintavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, den gang Herren gjorde pakt med Israels barn da de dro ut av landet Egypt.
10. Så skjedde det da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus.
11. Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus.
12. Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i det dunkle.
13. Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid.
14. Så vendte kongen seg om og velsignet hele Israels menighet, mens hele Israels menighet sto.
15. Han sa: Lovet være Herren, Israels Gud, som med sin munn talte med David, min far, og med sin hånd har oppfylt det han lovte da han sa:
16. Fra den dagen jeg førte mitt folk Israel ut av Egypt, har jeg ikke utvalgt noen by blant alle Israels stammer, hvor det skulle bygges et hus til bolig for mitt navn. Men jeg utvalgte David til å råde over mitt folk Israel.
17. Og David, min far, hadde i sinne å bygge et hus for Herrens, Israels Guds navn.
18. Men Herren sa til David, min far: Du gjorde vel i at du har hatt i sinne å bygge et hus for mitt navn.
19. Men du skal ikke bygge huset. Din sønn, han som du skal bli far til, han skal bygge huset for mitt navn.
20. Herren har nå oppfylt det ordet han hadde talt. Jeg er trådt i min far Davids sted og har tatt sete på Israels trone, slik som Herren hadde sagt. Og jeg har bygd huset for Herrens, Israels Guds navn.
21. Der har jeg gjort i stand et rom for arken. I den er Herrens pakt, den pakt som han sluttet med våre fedre da han førte dem ut av landet Egypt.
22. Så trådte Salomo fram foran Herrens alter midt for hele Israels menighet og bredte hendene ut mot himmelen,
23. og han sa: Herre, Israels Gud! Det er ikke noen Gud som du, verken i himmelen der oppe eller på jorden her nede. Du er den som holder din pakt og bevarer din miskunn mot dine tjenere, når de vandrer for ditt åsyn av hele sitt hjerte,
24. du som har holdt det du lovte din tjener David, min far. Du lovte det med din munn, og du har oppfylt det med din hånd, som det viser seg i dag.
25. Herre, Israels Gud! Så hold nå også det du lovte din tjener David, min far, da du sa: Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt åsyn, så sant dine barn akter på sin vei og vandrer for mitt åsyn, som du har vandret for mitt åsyn.
26. Så la nå, Israels Gud, de ordene bli sannhet som du har talt til din tjener David, min far.
27. Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke! Hvor meget mindre da dette huset som jeg har bygd.
28. Men du vil likevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre det rop og den bønn som din tjener bærer fram for ditt åsyn i dag.
29. La dine øyne være åpne over dette huset natt og dag - det stedet som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der. Hør den bønn som din tjener ber, vendt mot dette stedet.
30. Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer fram vendt mot dette stedet. Ja, du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi.
31. Når noen synder mot sin neste, og de krever at han skal avlegge ed, og han så kommer inn og sverger foran ditt alter i dette huset,
32. så vil du høre i himmelen og gripe inn og hjelpe dine tjenere til deres rett. Du vil dømme den skyldige skyldig og la hans gjerninger komme over hans eget hode, og du vil dømme den rettferdige rettferdig, og la ham få igjen for sin rettferdighet.
33. Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de synder mot deg, men de så vender om til deg og bekjenner ditt navn og ber og bønnfaller deg om nåde i dette huset,
34. da vil du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det landet du har gitt deres fedre.
35. Når himmelen lukkes så det ikke kommer regn, fordi de har syndet mot deg, og de så ber, vendt mot dette stedet, og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket dem,
36. da vil du høre det i himmelen og tilgi dine tjeneres og ditt folk Israels synd. Du vil lære dem den gode veien de skal vandre, og du vil la det regne over ditt land, det landet du har gitt ditt folk til arv.
37. Når det blir hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer sot og rust* på kornet, gresshopper og gnagere, når fienden trenger inn i landet og beleirer byene, når det kommer noen plage eller noen sykdom, -
38. hver gang det da kommer en bønn eller ydmyk begjæring fra noe menneske eller fra hele ditt folk Israel, fordi de hver for seg kjenner sitt hjertes nød, og de så brer ut sine hender mot dette huset,
39. så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor. Du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann etter hans ferd, fordi du kjenner hans hjerte. For bare du kjenner alle menneskebarns hjerter.
40. Og så skal de frykte deg alle de dager de lever i det landet du har gitt våre fedre.
41. Kan hende det også kommer en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld -
42. for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utrakte arm - når han så kommer og ber, vendt mot dette huset,
43. så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg likesom ditt folk Israel, og forstå at det er ditt navn som nevnes over dette huset som jeg har bygd.
44. Når ditt folk drar ut i krig mot sin fiende på den vei du sender dem, og de så ber til Herren, vendt mot den byen du har utvalgt, og det huset jeg har bygd for ditt navn,
45. så vil du i himmelen høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett.
46. Når de synder mot deg - for det finnes ikke noe menneske som ikke synder - og du blir vred på dem og gir dem i fiendens hånd, så de tar dem til fange og fører dem bort til fiendens land, fjernt eller nær,
47. men de så tar seg dette til hjertet i det landet hvor de holdes fanget, slik at de omvender seg og bønnfaller deg om nåde der i fiendelandet hvor de blir holdt fanget, og sier: Vi har syndet og båret oss ille at, vi har vært ugudelige,
48. ja, hvis de så omvender seg til deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel der i sine fienders land, hos dem som har ført dem bort i fangenskap, og de ber til deg, vendt mot sitt land, som du har gitt deres fedre, og mot den byen du har utvalgt, og det huset jeg har bygd for ditt navn -
49. så vil du høre deres bønn og ydmyke begjæring i himmelen, der du bor, og hjelpe dem til deres rett.
50. Du vil tilgi ditt folk det de har syndet mot deg, og alle de misgjerninger de har gjort mot deg. Og du vil la dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, så de forbarmer seg over dem.
51. De er jo ditt folk og din arv, som du førte ut av Egypt, midt ut av jernovnen.
52. La da dine øyne være opplatt for din tjeners ydmyke begjæring og for ditt folk Israels ydmyke begjæring, så du hører på dem, så ofte de roper til deg.
53. For du har skilt dem ut fra alle jordens folk, så de skal være din eiendom, slik du sa gjennom din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypt, Herre Herre!
54. Da Salomo hadde båret fram hele denne ydmyke bønnen for Herren, sto han opp fra Herrens alter, hvor han hadde ligget på sine knær med hendene utbredt mot himmelen.
55. Så trådte han fram og velsignet hele Israels menighet med høy røst og sa:
56. Lovet være Herren, som har gitt sitt folk Israel ro, slik som han lovte! Ikke ett ord er blitt til intet av alle de gode ordene han talte ved sin tjener Moses.
57. Måtte Herren vår Gud være med oss som han har vært med våre fedre! Måtte han ikke forlate oss og ikke forkaste oss,
58. men bøye vårt hjerte til seg, så vi vandrer på alle hans veier og holder hans bud og forskrifter og lover, som han ga våre fedre.
59. Og måtte denne min bønn som jeg i ydmykhet har båret fram for Herrens åsyn, være nær Herren vår Gud dag og natt, så han hjelper sin tjener og sitt folk Israel til deres rett, slik det trengs hver dag.
60. Da skal alle folk på jorden kjenne at Herren er Gud, han og ingen annen.
61. Hold dere så til Herren vår Gud med et helt hjerte, så dere vandrer etter hans lover og holder hans bud, som dere gjør i dag.
62. Og kongen og hele Israel med ham ofret slaktoffer for Herrens åsyn.
63. Tjueto tusen stykker storfe og hundre og tjue tusen stykker småfe var det fredsoffer som Salomo bar fram for Herren. Slik var det kongen og alle Israels barn innviet Herrens hus.
64. Samme dag helliget kongen den midterste del av forgården som var foran Herrens hus. For der bar han fram brennofferet og matofferet og fettstykkene av fredsofrene, fordi kobberalteret som sto for Herrens åsyn, var for lite til å romme brennofferet og matofferet og fettstykkene av fredsofrene.
65. Slik feiret Salomo den gang festen, og hele Israel med ham. En stor mengde folk var kommet sammen like fra Hamat-veien og til Egypterbekken. I sju dager og sju dager til - til sammen fjorten dager - feiret de festen for Herrens, vår Guds åsyn.
66. Den åttende dagen lot han folket fare. De tok farvel med kongen og dro hjem, glade og vel til mote over alt det gode Herren hadde gjort mot sin tjener David og mot sitt folk Israel.