1. Salomo ble svigersønn til farao, kongen i Egypt. Han tok faraos datter til ekte og førte henne inn i Davids by, til han ble ferdig med å bygge både sitt eget hus og Herrens hus og muren rundt Jerusalem.
2. Folket ofret den gang bare på haugene, for til den tid var det ennå ikke bygd noe hus for Herrens navn.
3. Salomo elsket Herren, så han fulgte sin far Davids forskrifter. Men han ofret på haugene og brente røkelse der.
4. Kongen dro til Gibeon for å ofre der*, for der var den store offerhaugen. Tusen brennoffer ofret Salomo på alteret der.
5. I Gibeon åpenbarte Herren seg for Salomo i en drøm om natten. Gud sa: Be om det du vil jeg skal gi deg!
6. Salomo svarte: Du har vist stor miskunnhet mot din tjener David, min far, fordi han vandret for ditt åsyn i sannhet og rettferdighet og med et oppriktig hjerte overfor deg. Og denne store miskunnhet mot ham har du holdt fast ved, og du ga ham en sønn som skulle sitte på hans trone, slik som det er i dag.
7. Nå har du da, Herre min Gud, gjort din tjener til konge i min far Davids sted. Men jeg er bare en ungdom, og ofte vet jeg verken ut eller inn.
8. Og din tjener står her midt iblant ditt folk, det som du har utvalgt - et folk så stort at det ikke kan regnes eller telles, så stort er det.
9. Så gi da din tjener et lydhørt hjerte til å dømme ditt folk, til å skille mellom godt og ondt! For hvem kunne ellers dømme dette ditt folk som er så tallrikt?
10. Det var godt i Herrens øyne at Salomo hadde bedt om dette.
11. Og Gud sa til ham: Fordi du har bedt om denne ting og ikke bedt om et langt liv og ikke om rikdom og heller ikke om død over dine fiender, men har bedt om forstand til å akte på det som rett er,
12. så vil jeg gjøre det du ber om. Jeg vil gi deg et vist og forstandig hjerte, så det ikke har vært din like før og ikke vil komme din like etter deg.
13. Og det du ikke har bedt om, vil jeg også gi deg, både rikdom og ære, så det ikke skal være din like blant kongene alle dine dager.
14. Dersom du vil vandre på mine veier, så du holder mine lover og mine bud, som din far David gjorde, så vil jeg gi deg et langt liv.
15. Da våknet Salomo, og han skjønte at det var en drøm. Og da han kom til Jerusalem, trådte han fram for Herrens paktsark og ofret brennoffer og bar fram fredsoffer og gjorde et gjestebud for alle mennene sine.
16. På den tiden kom det to horkvinner og trådte fram for kongen.
17. Den ene kvinnen sa: Hør på meg, herre! Jeg og denne kvinnen bodde i samme hus, og jeg fødte et barn i huset hos henne.
18. Den tredje dagen etter at jeg hadde født, fødte også denne kvinnen et barn. Der var vi nå sammen. Det var ingen fremmed hos oss i huset, bare vi to var i huset.
19. Om natten døde sønnen til denne kvinnen fordi hun hadde ligget på ham.
20. Da sto hun opp midt på natten og tok sønnen min fra min side, mens din tjenestekvinne sov. Hun la ham ved sin barm, og sin egen sønn som var død, la hun ved min barm.
21. Da jeg så sto opp om morgenen for å gi sønnen min bryst, fikk jeg se at han var død. Men da jeg senere på morgenen så nøyere på ham, da var det ikke sønnen min, han som jeg hadde født.
22. Da sa den andre kvinnen: Nei, den gutten som lever, er min sønn, og den som er død, er din! Men den første sa: Nei, den gutten som er død, er din sønn, og den som lever er min! - Slik snakket de mens de sto for kongen.
23. Da sa kongen: Den ene sier: Den gutten som lever, er min sønn, og den som er død, er din! Og den andre sier: Nei, den gutten som er død, er din sønn, og den som lever, er min!
24. Så sa kongen: Hent et sverd til meg! Og de kom med et sverd og bar det fram for kongen.
25. Da sa kongen: Hogg det levende barnet i to stykker og gi den ene halvdelen til den ene kvinnen og den andre halvdelen til den andre!
26. Den kvinnen som var mor til det levende barnet, sa da til kongen - for hennes hjerte brant for barnet hennes: Hør på meg, herre! Gi henne det levende barnet og drep det for all del ikke! Men den andre sa: Verken jeg eller du skal ha det, bare hogg til!
27. Da tok kongen til orde og sa: Gi henne det levende barnet og drep det ikke! Hun er barnets mor.
28. Hele Israel fikk høre om den dommen kongen hadde felt. Og de hadde ærefrykt for kongen, for de så at Guds visdom var i hans hjerte, så han dømte rett.