1. Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2. Blir du motløs om en prøver ¬å tale til deg?Men hvem kan tie til slikt?
3. Selv har du rettledet mangeog styrket kraftløse hender.
4. Dine ord reiste opp igjen ¬dem som snublet,du gav kraft til vaklende knær.
5. Men nå, når det gjelder ¬deg selv, blir du motløs,når det rammer deg, ¬blir du redd.
6. Setter du ikke lit ¬til din gudsfryktog håp til din redelige ferd?
7. Tenk etter! ¬Når mistet en skyldfri livet,hvor gikk rettskafne folk ¬til grunne?
8. De som pløyer ned ondskap ¬og sår ulykke,de høster det samme, ¬etter det jeg har sett.
9. Ånder Gud på dem, ¬går de til grunne,når han puster i vrede, ¬forsvinner de.
10. Løven brøler, ¬og løveungen skriker,men ungløvens tenner ¬blir slått ut.
11. Selv dyrenes konge ¬går til grunnenår den ikke finner bytte,og løvinnens unger blir spredt.
12. Et ord kom listende til meg,det nådde mitt øre ¬som en hviskende lyd.
13. Det kom da nattsyner ¬gjorde meg urolig,mens menneskene lå ¬i dyp søvn.
14. Jeg ble grepet av skrekk ¬så jeg skalv,redselen gikk meg ¬til marg og ben.
15. Et pust strøk forbi mitt ansikt,og hårene reiste seg ¬på mitt hode.
16. En skikkelse stanset,men det var ikke klart for meghvordan den så ut.Den stod rett foran øynene ¬på meg,og jeg hørte en rolig røst ¬som sa:
17. Kan et menneske ¬være rettferdig for Gud,kan en mann være ren ¬for sin skaper?
18. Gud stoler ikke engang ¬på tjenerne sine,selv hos englene ¬finner han feil,
19. enn si hos dem ¬som bor i leirhusog bare har jord til grunnvoll.De knuses lettere enn møll.
20. Før dagen er omme, ¬kan de være knust;uten at noen merker det,går de til grunne for alltid.
21. Deres teltsnor blir rykket opp,de dør, men har ikke ¬fått visdom.