2. i det første styringsåret hans oppdaga eg, Daniel, i bøkene kor lenge Jerusalem skulle liggja i røys etter Herrens ord til profeten Jeremia. Det var sytti år.
3. Eg vende meg til Herren Gud for å søkja han med bøn og rop om nåde, for å fasta i sekk og oske.
4. Eg bad til Herren min Gud og vedkjende: «Å Herre, du store og skremmande Gud, som held pakta og viser miskunn mot dei som elskar deg og held dine bod!
5. Vi har synda, bore oss ille åt, gjort urett, vore trassige og vike av frå dine bod og dommar.
6. Vi har ikkje høyrt på tenarane dine, profetane, som tala i ditt namn til kongane våre, stormennene og fedrane og til alt folket i landet.
7. Di er rettferda, Herre, og vår er skamma. Slik er det i dag med Juda-mennene og dei som bur i Jerusalem og i heile Israel, både dei som er nær, og dei som er langt borte, i alle dei land du dreiv dei bort til, fordi dei hadde vore trulause mot deg.
8. Ja, Herre, oss tilhøyrer skamma, oss og kongane våre, stormennene og fedrane, for vi har synda mot deg.
9. Hos Herren vår Gud er miskunn og tilgjeving; vi har gjort opprør mot han.
10. Vi høyrde ikkje på Herren vår Gud og følgde ikkje lovene hans, som han gav oss ved tenarane sine, profetane.
11. Heile Israel braut di lov, vende seg bort og høyrde ikkje på deg. Difor har den forbanningseiden det er skrive om i lova til Moses, Guds tenar, kome over oss. For vi har synda mot han.