17. Du støytte meg bort, ¬tok freden frå meg,eg gløymde kva lukke er.
18. Eg sa: Det er slutt på mi æreog på mi von til Herren.
19. Tanken på mi naud ¬og heimløyseer som malurt og gift.
20. Likevel må eg tenkja på det,og mi sjel er sorgtyngd.
21. Men ein ting ¬legg eg meg på hjarta,difor har eg von:
22. Det er ikkje ute ¬med Herrens nåde,hans miskunn tek aldri slutt.
23. Kvar morgon er ho ny,stor er din truskap.
24. Eg seier: Herren er min lut,difor vonar eg på han.
25. Herren er god mot deisom ventar på han ¬og søkjer han.
26. Det er godt ¬å vera still for Herrenog venta på hjelp frå han.
27. Det er godt for mannenå bera åk i sin ungdom.
28. Han skal sitja åleine og teianår Herren legg bører på han,
29. bøya seg ned ¬med munnen mot jorda,– kanskje er det von –
30. snu kinnet til den som slår,og la seg metta med vanære.
31. For Herren støyter ikkje bortfor alle tider.
32. Valdar han sorg og plage,miskunnar han seg ¬i sin store truskap.
33. For det hugar ikkje Herrenå kua eller plaga menneska.
34. Når dei trør under fotalle fangane i landet,
35. rengjer retten for ein mannframfor augo på Den Høgste
36. eller gjer urett ¬mot nokon i ei sak,ser ikkje Herren slikt?