1. Nå fikk de høre om dette som var skjedd, alle kongene vest for Jordan, i fjellbygdene og i lavlandet og langs hele kysten av det store havet opp mot Libanon - hetittene, amorittene, kana’aneerne, perisittene, hevittene og jebusittene.
2. Da samlet de seg alle som én for å kjempe mot Josva og Israel.
3. Men da innbyggerne i Gibeon hørte hva Josva hadde gjort med Jeriko og Ai,
4. da gikk de for sin del fram med list: De tok av sted og ga seg ut for å være sendebud. De la utslitte kløvsekker på eslene sine og gamle vinskinn som var sprukne og bøtt,
5. og de tok utslitte og lappete sko på føttene og tok på seg utslitte klær. All nistematen deres var tørr og smuldret.
6. De kom til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og Israels menn: Vi kommer fra et land langt borte, gjør nå en pakt med oss!
7. Men Israels menn sa til hevittene: Kanskje bor dere her midt iblant oss, hvordan kan vi da gjøre noen pakt med dere?
8. Da sa de til Josva: Vi er dine tjenere! Og Josva sa til dem: Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?
9. De svarte: Dine tjenere kommer fra et land langt, langt borte. Vi kommer for Herrens, din Guds navns skyld, for vi har hørt ryktet om ham og alt det han har gjort i Egypt,
10. og alt det han har gjort med begge amorittkongene øst for Jordan, Sihon, kongen i Hesjbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Asjtarot.
11. Derfor sa våre eldste og alle vårt lands innbyggere til oss: Ta niste med dere på veien og gå dem i møte og si til dem: Vi vil være deres tjenere, slutt nå en pakt med oss!
12. Her ser dere brødet vårt. Det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra den dagen vi dro av sted til dere, men se hvor tørt og smuldret det er!
13. Og her ser dere vinsekkene våre. De var nye da vi fylte dem, men nå er de sprukne. Og her ser dere klærne og skoene våre, de er blitt utslitt på denne lange, lange reisen.
14. Da tok mennene og smakte på nisten deres. Men Herren spurte de ikke til råds.
15. Josva tilsa dem så fred og gjorde pakt med dem om at de skulle få leve, og menighetens høvdinger avla ed på dette.
16. Men tre dager etter at de hadde sluttet pakt med dem, fikk de høre at de var naboene deres og bodde midt iblant dem.
17. For da Israels barn brøt opp, kom de den tredje dagen til byene deres, det var Gibeon og Hakkefira og Be’erot og Kirjat-Jearim.
18. Men Israels barn slo dem ikke i hjel, fordi menighetens høvdinger hadde sverget ved Herren, Israels Gud, og lovt dem fred. Da knurret hele menigheten mot høvdingene.
19. Men alle høvdingene sa til hele menigheten: Vi har sverget ved Herren, Israels Gud, og lovt dem fred, og nå kan vi ikke legge hånd på dem.
20. Slik vil vi gjøre med dem: Vi vil la dem få leve, for at det ikke skal komme vrede over oss på grunn av den ed som vi har sverget dem.
21. Høvdingene sa altså: De skal få leve! - Så ble de vedhoggere og vannbærere for hele menigheten, slik høvdingene hadde sagt til israelittene.
22. Så kalte Josva mennene fra Gibeon for seg og sa til dem: Hvorfor narret dere oss og sa: Vi bor langt, langt borte fra dere! Og så bor dere her midt iblant oss!
23. Derfor skal dere nå være forbannet. Ingen av dere skal slippe å være trell og hogge ved og bære vann til min Guds hus.
24. De svarte Josva og sa: Dine tjenere hadde fått vite at Herren din Gud hadde sagt til Moses, sin tjener, at han ville gi dere hele landet og utrydde alle landets innbyggere for dere. Da ble vi redde for at dere skulle ta vårt liv, derfor gjorde vi dette.
25. Men nå er vi i din hånd. Gjør med oss det som er godt og rett i dine øyne!
26. Dette gjorde han så med dem: han reddet dem av Israels barns hånd, så de ikke slo dem i hjel,
27. men Josva gjorde dem samme dag til vedhoggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det stedet han ville utvelge seg, og det har de vært til denne dag. #5Mos 12:5. 29:10.