1. Da kalte Josva til seg rubenittene og gadittene og den halve Manasses stamme,
2. og han sa til dem: Dere har holdt alt det Moses, Herrens tjener, befalte dere. Og dere har vært lydige mot meg i alt det jeg har befalt dere.
3. Dere har ikke sviktet brødrene deres i denne lange tiden, like til denne dag, men dere har tatt vare på alt det Herren deres Gud har befalt dere.
4. Og nå har Herren deres Gud gitt brødrene deres ro, slik som han hadde lovt dem. Så vend nå tilbake og dra til deres telt, til deres eget land, det som Moses, Herrens tjener, ga dere på den andre siden av Jordan.
5. Men pass nøye på at dere lever etter det budet og den loven som Moses, Herrens tjener, ga dere: å elske Herren deres Gud og vandre på alle hans veier, å holde hans bud og holde fast ved ham og tjene ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel.
6. Så velsignet Josva dem og lot dem fare, og de dro til sine telt.
7. Den ene halvdelen av Manasses stamme hadde Moses gitt land i Basan, og den andre halvdelen hadde Josva gitt land sammen med deres brødre på den andre siden av Jordan - på vestsiden. Da Josva nå lot dem fare til sine telt, velsignet han også dem,
8. og han sa til dem: Vend nå tilbake til deres telt med deres store rikdommer, med store mengder av husdyr, med sølv og gull og kobber og jern og med klær i stor mengde! Del med deres brødre det krigsbyttet dere har tatt fra deres fiender!
9. Så vendte Rubens barn og Gads barn og den halve Manasses stamme tilbake. De skiltes fra Israels barn og brøt opp fra Sjilo, som ligger i Kana’ans land, for å dra til Gilead, sitt eget land, hvor de hadde fått sin eiendom etter den befaling Herren hadde gitt ved Moses.
10. Da de kom til landet ved Jordan, den delen av det som hører til Kana’ans land, bygde Rubens barn og Gads barn og den halve Manasses stamme et alter der ved Jordan, et stort alter, som en kunne se lang vei.
11. Da hørte Israels barn at det ble sagt: Se, Rubens barn og Gads barn og den halve Manasses stamme har bygd et alter nær grensen av Kana’ans land, i landet ved Jordan, midt imot Israels barn.
12. Da Israels barn hørte dette, kom hele Israels barns menighet sammen i Sjilo for å gå til krig mot dem.
13. Og Israel sendte Pinehas, presten Eleasars sønn, til Rubens barn og Gads barn og den halve Manasses stamme i Gileads land,
14. og sammen med ham ti høvdinger, en ættehøvding for hver av Israels barns stammer. Hver av dem var overhode for sin ætt blant Israels tusener.
15. Da de kom til Rubens barn og Gads barn og den halve Manasses stamme i Gileads land, talte de til dem og sa:
16. Så sier hele Herrens menighet: Hva er dette for en troløshet dere har vist mot Israels Gud? Dere har jo i dag vendt dere bort fra Herren og bygd dere et alter - og på den måten har dere i dag satt dere opp mot Herren!
17. Var det ikke nok med den misgjerningen vi gjorde da vi holdt oss til Peor, en misgjerning som vi til denne dag ikke har renset oss fra, og som brakte plagen over Herrens menighet?
18. Og dere vender dere i dag bort fra Herren! Sannelig, om dere i dag setter dere opp mot Herren, så vil han i morgen la sin vrede bryte løs mot hele Israels menighet.
19. Synes dere at det landet dere fikk til eiendom, er urent, så kom bare over til det landet Herren selv eier, der hvor Herrens tabernakel står. Få dere eiendom midt iblant oss, men sett dere ikke opp mot Herren og sett dere ikke opp mot oss ved å bygge dere et alter i tillegg til Herrens, vår Guds alter!
20. Bar ikke Akan, Serahs sønn, seg troløst at med det bannlyste godset, og kom det ikke da vrede over hele Israels menighet? Han var ikke den eneste som omkom for hans misgjernings skyld.
21. Da svarte Rubens barn og Gads barn og den halve Manasses stamme og sa til høvdingene for Israels tusener:
22. Gud, Gud Herren, ja, Gud, Gud Herren, han vet det! Og Israel skal vite det: Det var for visst ikke i tross eller i troløshet mot Herren - i så fall må du ikke frelse oss i dag! -
23. at vi bygde oss et alter, som om vi ville vende oss bort fra Herren. Sannelig, ikke for å ofre brennoffer og matoffer på det, og sannelig, ikke for å bære fram fredsoffer på det - måtte da Herren selv straffe oss! -
24. men sannelig, vi gjorde det av frykt for hva som kunne hende. For vi tenkte at barna deres en gang kunne komme og si til våre barn: Hva har dere å gjøre med Herren, Israels Gud?
25. Herren har jo satt Jordan til grense mellom oss og dere, Rubens barn og Gads barn. Dere har ingen del i Herren. Slik kunne barna deres få våre barn til å holde opp med å frykte Herren.
26. Derfor sa vi: La oss gå i gang med å bygge et alter, ikke til brennoffer eller til slaktoffer,
27. men for at det skal være til et vitne mellom oss og dere, og mellom våre etterkommere, om at vi vil tjene Herren for hans åsyn med våre brennoffer og slaktoffer og fredsoffer. Så skal ikke barna deres en gang si til våre barn: Dere har ingen del i Herren!
28. Og vi sa: Hvis de en gang skulle si noe slikt til oss og våre etterkommere, da vil vi svare: Se på den etterligningen av Herrens alter som våre forfedre har laget, ikke til brennoffer eller til slaktoffer, men for at den skal være et vitne mellom oss og dere!
29. Vi ville aldri tenke på å sette oss opp mot Herren eller vende oss bort fra Herren i dag ved å bygge et alter til brennoffer eller matoffer eller slaktoffer ved siden av Herrens, vår Guds alter, som står foran hans tabernakel.
30. Da presten Pinehas, og menighetens høvdinger og overhodene for Israels tusener, som var med ham, hørte de ordene som Rubens barn og Gads barn og Manasses barn talte, syntes de godt om det.
31. Og Pinehas, presten Eleasars sønn, sa til Rubens barn og Gads barn og Manasses barn: I dag skjønner vi at Herren er midt iblant oss, siden dere ikke har gjort denne troløshet mot Herren. Dermed har dere frelst Israels barn av Herrens hånd.
32. Så skiltes Pinehas, presten Eleasars sønn, og høvdingene fra Rubens barn og Gads barn i Gileads land og vendte tilbake til Kana’ans land, til Israels barn. De kom tilbake med svar til dem.
33. Og Israels barn syntes godt om svaret. De lovet Gud og tenkte ikke mer på å gå til kamp mot dem og ødelegge det landet hvor Rubens barn og Gads barn bodde.
34. Og Rubens barn og Gads barn ga alteret navn og sa: Et vitne er det mellom oss om at Herren er Gud.