22. Men berre på eitt vilkår vil mennene retta seg etter oss og bu saman med oss, så vi vert eitt folk: Alle menn hjå oss må la seg omskjera, liksom dei er omskorne sjølve.
23. Buskapen og eigedomen deira, alt feet deira, vert då vårt, berre vi gjer dei til viljes, så dei slår seg ned hjå oss.»
24. Då lydde dei Hamor og Sikem, son hans, alle som høyrde til i byen hans. Dei lét seg omskjera, alle menn som høyrde heime der i byen.
25. Men den tredje dagen, då dei endå var sjuke, tok dei to Jakobs-sønene Simeon og Levi, brørne til Dina, kvar sitt sverd, trengde seg uhindra inn i byen og slo i hel alle mannfolk.
26. Hamor og Sikem, son hans, drap dei òg med kvasse sverd. Så tok dei Dina ut or huset åt Sikem og drog bort.
27. Sidan kom sønene til Jakob over dei falne og plyndra byen, fordi dei hadde skjemt ut syster deira.
28. Dei tok småfeet og storfeet og esla deira, både det som var i byen og det som var ute på marka.
29. Alt godset deira og alle kvinnene og borna deira førte dei bort; alt som var i husa, rana dei.
30. Då sa Jakob til Simeon og Levi: «De har gjort meg stor skade. De har valda at eg får uord på meg hjå folket i landet, hjå kanaanearane og perisittane. Eg rår då berre over ein liten flokk. Samlar dei seg imot meg, kjem dei til å slå meg og tyna både meg og mitt hus.»
31. Men dei svara: «Skulle han få fara åt med syster vår som med ei skjøkje?»