1. Den tjuefjerde dagen i samme måneden samlet Israels barn seg og holdt faste, kledd i sekk og med jord strødd på hodet.
2. Og Israels ætt skilte seg fra alle fremmede og sto så fram og bekjente sine synder og fedrenes misgjerninger.
3. En fjerdepart av dagen ble de stående på sin plass mens det ble lest opp for dem av Herrens, deres Guds lovbok, og en annen fjerdepart av dagen avla de bekjennelse og tilba Herren sin Gud.
4. Josva og Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani steg opp på levittenes forhøyning, og de ropte med høy røst til Herren sin Gud.
5. Levittene Josva og Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petahja sa: Stå opp og lov Herren deres Gud fra evighet til evighet! Ja, lovet være ditt herlige navn, som er opphøyet over all lov og pris!
6. Du alene er Herren, du har skapt himlene, himlenes himler og all deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og du holder det alt sammen i live, og himmelens hær tilber deg.
7. Det var du, Herre Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut fra kaldeernes Ur og ga ham navnet Abraham.
8. Og du fant hans hjerte tro* for ditt ansikt. Du gjorde den pakten med ham at du ville gi hans ætt kana’aneernes, hetittenes, amorittenes og ferisittenes og jebusittenes og girgasittenes land. Du holdt ditt ord, for du er rettferdig.
9. Du så våre fedres nød i Egypt. Du hørte deres rop ved Rødehavet.
10. Du gjorde tegn og undergjerninger med farao og alle hans tjenere og alt folket i hans land, for du visste hvor skammelig egypterne hadde behandlet dem. Du vant deg et stort navn, og det har du den dag i dag.
11. Du kløvde havet for dem, og de gikk på det tørre midt gjennom havet. Forfølgerne kastet du i dypet, så de sank som stein i de veldige vann.
12. Du ledet dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten for å lyse for dem på den veien de skulle gå.
13. Du steg ned på Sinai berg og talte med dem fra himmelen. Du ga dem rette befalinger og trygge lover, gode forskrifter og bud.
14. Du kunngjorde dem din hellige sabbat. Du ga dem bud og forskrifter og lover gjennom din tjener Moses.
15. Du ga dem brød fra himmelen når de hungret og lot vann strømme fra klippen når de tørstet. Du bød dem å dra inn og ta det landet i eie som du med oppløftet hånd hadde sverget at du ville gi dem.
16. Men de, våre fedre, var overmodige og hardnakkede og hørte ikke på dine bud.
17. De ville ikke høre og kom ikke i hu de undergjerningene du hadde gjort for dem. De var hardnakkede og valgte seg en høvding og ville i sin gjenstridighet vende tilbake til trelldommen. Men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn. Og du forlot dem ikke.
18. Ja, de støpte seg til og med en kalv og sa: Dette er din gud, som førte deg opp fra Egypt! Og de gjorde seg skyldige i store bespottelser.
19. Men du - i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien. Heller ikke vek ildstøtten fra dem om natten, men lyste for dem på den veien de skulle gå.
20. Du ga dem din gode Ånd til å lære dem. Du nektet ikke deres munn din manna, og du ga dem vann når de tørstet.
21. I førti år forsørget du dem i ørkenen. De manglet ikke noe. Deres klær ble ikke utslitt, og føttene ble ikke hovne.
22. Du ga dem riker og folk, som du skiftet ut til dem helt til grensen. De tok i eie det landet som tilhørte Sihon, kongen i Hesjbon, og det landet som tilhørte Og, kongen i Basan.
23. Du gjorde deres barn tallrike som himmelens stjerner. Du førte dem inn i det landet som du hadde lovt deres fedre at de skulle komme inn i og ta i eie.
24. Så kom da deres barn og tok landet i eie. Du ydmyket landets innbyggere, kana’aneerne, for dem og ga dem i deres hånd, både kongene og folkene der i landet, så de kunne gjøre hva de ville med dem.
25. De inntok befestede byer og vant seg fruktbar jord og tok hus til eie som var fulle av alle gode ting, og uthogne brønner, vingårder og mengdevis av oljetrær og frukttrær. De åt og ble mette og fete og levde høyt på din store godhet.
26. Men de ble ulydige og satte seg opp mot deg og kastet din lov bak sin rygg. De drepte dine profeter, som vitnet for dem og ville føre dem tilbake til deg. De gjorde seg skyldige i store bespottelser.
27. Da ga du dem i deres fienders hånd, og de undertrykte dem. Men når de i sin nød ropte til deg, hørte du det fra himmelen. Og i din store barmhjertighet ga du dem redningsmenn, som frelste dem fra deres fienders hånd.
28. Men når de så kom til ro, gjorde de igjen det som var ondt i dine øyne. Og du overlot dem i deres fienders hånd, så de hersket over dem. Men når de så på ny ropte til deg, hørte du det fra himmelen og befridde dem i din barmhjertighet gang på gang.
29. Du advarte dem og ville omvende dem til din lov. Men de var hovmodige og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, de som mennesket lever ved når han gjør etter dem. I sin gjenstridighet satte de skulderen imot, de var hardnakkede og ville ikke høre.
30. I mange år bar du over med dem og advarte dem ved din Ånd gjennom dine profeter. Men de vendte ikke øret til, og du ga dem i fremmede folks hånd.
31. Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke helt ende på dem og forlot dem ikke. For du er en nådig og barmhjertig Gud.
32. Og nå, vår Gud! Du store, veldige og forferdelige Gud! Du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet. La det ikke være lite i dine øyne alt det onde som har rammet oss, våre konger, våre høvdinger, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk, fra assyrerkongenes dager til dagen i dag!
33. Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss, for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige.
34. Våre konger, våre høvdinger, våre prester og våre fedre har ikke levd etter din lov. De har ikke hørt på dine bud og på de advarslene du ga dem.
35. Og enda de levde i sitt eget rike, og du hadde gitt dem så mye godt og overlatt dem dette vide og fruktbare landet, tjente de deg ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger.
36. Se, i dag er vi treller - vi er treller i det landet du ga våre fedre, for at de skulle ete dets frukt og dets gode ting.
37. Landet bærer sin rike grøde til beste for de kongene som du satte over oss for våre synders skyld. De råder over våre legemer og vårt fe som det passer dem. Vi er i stor nød.
38. På grunn av alt dette gjør vi en fast pakt og skriver den ned, og våre høvdinger, levitter og prester setter sine segl på den.