8. Nå ser de svartere ut enn sot,en kan ikke kjenne dem igjen ¬på gaten.De er bare skinn og ben,huden er blitt tørr som knusk.
9. De som falt for sverd, ¬var bedre stiltenn de som sultet i hjel;for de tærtes bort og dødefordi jorden ikke gav grøde.
10. Kvinner som før var milde ¬og kjærlige,kokte sine egne barn.Barna ble til føde for demda mitt folk ble knust.
11. Herren gav sin harme fritt løpog utøste sin brennende vrede.På Sion tente han en ildsom fortærte alt til grunnen.
12. Ingen konge på jorden,nei, ingen i hele verdenkunne tro at en motstander ¬eller fiendeville komme inn ¬gjennom Jerusalems porter.
13. Det skjedde ¬fordi profetene syndetog prestene førte skyld ¬over seg.Blodet av rettferdige mennlot de flyte midt i byen.
14. Som blinde streifet de omkringi gatene, tilsølt av blod,så ingen kunne røreklærne de hadde på seg.
15. «Av veien! Uren!» ¬ropte folk til dem.«Av veien, av veien! Ikke rør!»Når de flykter ¬og flakker omkring,sies det blant folkeslagene:«De får ikke bli her lenger.»
16. Herren selv har spredt dem,han enset dem ikke lenger.De tok ikke hensyn til presteneog hadde ingen medynk ¬med de gamle.
17. Vi stirret fremdeles etter hjelptil øynene ble såre, ¬men forgjeves.Fra vårt vakttårn ¬speidet vi etter et folksom likevel ikke kunne hjelpe.
18. De lurte på våre fottrinn,så vi ikke kunne gå på gatene.Vår ende var nær, ¬vår tid var omme,ja, vår siste stund var kommet.