1. Å, hvor gullet har mistet ¬sin glans,det fine gull er skjemt.De hellige steinene ¬ligger strøddpå alle gatehjørner.
2. Å, Sions gjeve sønner,verd sin vekt i rent gull,nå aktes de bare som leirkar,som pottemakeren har laget.
3. Selv sjakaler holder juret fram,så ungene får suge.Men kvinnene i mitt folk ¬er hjerteløse,de ligner strutsen på øde sletter.
4. Spedbarnas tunge henger fastved ganen fordi de tørster.Småbarna tigger om brød,men ingen gir dem en bit.
5. De som før spiste fine retter,ligger forkomne på gatene.De som før ble båret ¬på skarlagen,ligger nå på søppeldyngen.
6. Det mitt folk ¬har gjort seg skyldig i,er verre enn synden i Sodoma,som ble lagt i grus ¬på et øyeblikkuten at noen løftet en hånd.
7. Sions høvdinger var renere ¬enn snøog hvitere enn melk.Deres kropp var rødere ¬enn koraller,de så ut som safir.
8. Nå ser de svartere ut enn sot,en kan ikke kjenne dem igjen ¬på gaten.De er bare skinn og ben,huden er blitt tørr som knusk.
9. De som falt for sverd, ¬var bedre stiltenn de som sultet i hjel;for de tærtes bort og dødefordi jorden ikke gav grøde.
10. Kvinner som før var milde ¬og kjærlige,kokte sine egne barn.Barna ble til føde for demda mitt folk ble knust.
11. Herren gav sin harme fritt løpog utøste sin brennende vrede.På Sion tente han en ildsom fortærte alt til grunnen.
12. Ingen konge på jorden,nei, ingen i hele verdenkunne tro at en motstander ¬eller fiendeville komme inn ¬gjennom Jerusalems porter.
13. Det skjedde ¬fordi profetene syndetog prestene førte skyld ¬over seg.Blodet av rettferdige mennlot de flyte midt i byen.
14. Som blinde streifet de omkringi gatene, tilsølt av blod,så ingen kunne røreklærne de hadde på seg.
15. «Av veien! Uren!» ¬ropte folk til dem.«Av veien, av veien! Ikke rør!»Når de flykter ¬og flakker omkring,sies det blant folkeslagene:«De får ikke bli her lenger.»
16. Herren selv har spredt dem,han enset dem ikke lenger.De tok ikke hensyn til presteneog hadde ingen medynk ¬med de gamle.
17. Vi stirret fremdeles etter hjelptil øynene ble såre, ¬men forgjeves.Fra vårt vakttårn ¬speidet vi etter et folksom likevel ikke kunne hjelpe.
18. De lurte på våre fottrinn,så vi ikke kunne gå på gatene.Vår ende var nær, ¬vår tid var omme,ja, vår siste stund var kommet.
19. De som forfulgte oss, ¬var raskereenn ørner i flukt ¬under himmelen.Over fjellene jaget de oss,i ødemarken lurte de på oss.
20. Vår livsånde, Herrens salvede,ble fanget i deres fallgraver.Det var om ham vi tenkte:«I ly av ham ¬skal vi leve blant folkene.»
21. Fryd og gled deg, ¬Edoms datter,du som bor i landet Us.Også til deg ¬skal det rekkes et beger;du skal bli drukken ¬og kle deg naken.
22. Din skyld er betalt, ¬du Sions datter,han vil ikke føre deg ¬bort igjen.Men din misgjerning ¬straffer han, Edom,dine synder avslører han.