1. Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
2. Mine tanker gir meg svar ¬på dette,derfor er jeg så opphisset.
3. Til min skam ¬må jeg høre refsende ord,men min ånd gir meg svar ¬fra den innsikt jeg har.
4. Du vet det har vært slik ¬fra eldgammel tid,helt siden mennesker ¬ble satt på jorden:
5. De gudløse jubler en kort tid,et øyeblikk varer ¬nidingens glede.
6. Om hans hovmod hever seg ¬himmelhøyt,og hans hode reiser seg ¬mot sky,
7. så går han for alltid til grunne ¬som skitt;de som så ham, spør: ¬«Hvor ble det av ham?»
8. Han flyr bort som en drøm ¬og fins ikke mer,forsvinner likesom et syn ¬om natten.
9. Øyet som så ham, ¬ser ham ikke lenger,han er aldri mer å se ¬på sitt hjemsted.
10. Hans barn må be småkårsfolk ¬om hjelp;selv må han gi sin rikdom ¬tilbake.
11. Hans ben var fulle ¬av ungdoms kraft,men nå må den følge ham ¬i støvet.
12. Det onde smaker søtt ¬i hans munn,han gjemmer det under tungen.