1. Å, om du ville ¬kløve himmelenog stige ned så fjellene skalv ¬for deg,som når ild setter tørre kvister ¬i brann,og ilden får vannet til å koke.Da skulle dine fiender ¬få kjenne ditt navnog folkeslag skjelve ¬for ditt åsyn,
2. når du gjorde under ¬som ingen ventet,og steg ned så fjellene skalv ¬for deg.
3. Fra gammel tid har ingen hørt– det er ikke kommet oss ¬for øre,og ingen har sett med sitt øyenoen annen gud enn degsom kan gjøre slike tingfor dem som venter på ham.
4. Du møter dem ¬som med glede gjør rettog tenker på hvordan ¬du går fram.Men du ble harm, og vi syndet.Slik har det alltid vært– kan vi enda bli frelst?
5. Alle ble vi som urene;selv våre rettferdige gjerningervar som skittent tøy.Vi ble alle som vissent løvog ble ført bort av vindenpå grunn av våre misgjerninger.