30. Og da førti år var til ende, viste Herrens engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen av en brennende tornebusk.
31. Da Moses så det, undret han seg over synet. Men da han gikk borttil for å se på det, kom en røst fra Herren:
32. Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp.
33. Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter, for det stedet du står på, er hellig grunn.
34. Jeg har lagt nøye merke til hvordan mitt folk blir mishandlet i Egypt. Deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å fri dem ut. Og nå, kom, jeg vil sende deg til Egypt.
35. Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? - ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken.
36. Han var den som førte dem ut, han gjorde under og tegn i Egypt og i Rødehavet og i ørkenen i førti år.
37. Han er den Moses som sa til Israels barn: Gud skal reise opp for dere en profet likesom meg av deres brødre.
38. Han er den som i menigheten i ørkenen var med engelen som talte til ham på Sinai berg, og med våre fedre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss.