21. Men da de hadde satt ham ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn.
22. Moses fikk opplæring i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger.
23. Da han hadde fylt førti år, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn.
24. Da han så en som led urett, hjalp han ham. Han hevnet den som ble mishandlet, og slo egypteren i hjel.
25. Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke.
26. Dagen etter kom han over to som sloss, og han prøvde å få dem til å holde fred, og sa: Menn, dere er jo brødre! Hvorfor gjør dere hverandre urett?
27. Men han som gjorde urett mot sin neste, støtte Moses fra seg og sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss?
28. Du vil kanskje slå meg i hjel, på samme måten som du slo egypteren i hjel i går?
29. Dette ordet fikk Moses til å flykte. Han ble en utlending i Midians land og fikk der to sønner.
30. Og da førti år var til ende, viste Herrens engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen av en brennende tornebusk.
31. Da Moses så det, undret han seg over synet. Men da han gikk borttil for å se på det, kom en røst fra Herren:
32. Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp.
33. Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter, for det stedet du står på, er hellig grunn.
34. Jeg har lagt nøye merke til hvordan mitt folk blir mishandlet i Egypt. Deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å fri dem ut. Og nå, kom, jeg vil sende deg til Egypt.
35. Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? - ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken.
36. Han var den som førte dem ut, han gjorde under og tegn i Egypt og i Rødehavet og i ørkenen i førti år.