19. Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud!
20. For vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.
21. De truet dem da enda mer, men løslot dem så. På grunn av folket fant de det ikke mulig å straffe dem, for alle priste Gud for det som var skjedd.
22. For mannen som dette helbredelsestegnet var skjedd med, var mer enn førti år gammel.
23. Da de nå var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem.
24. Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,
25. du har talt ved Den Hellige Ånd ved din tjener Davids munn og sagt: Hvorfor fnyste hedningene, og hvorfor grunnet folkene på det som fåfengt er?
26. Jordens konger steg fram, høvdingene slo seg sammen mot Herren og mot hans Salvede.
27. Ja, i sannhet! I denne byen samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk,
28. for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje.
29. Og nå, Herre! Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,
30. idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.
31. Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.
32. Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel. Og ikke en eneste sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles.
33. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.