39. Da det ble dag, kjente de ikke landet, men de ble var en vik med en sandstrand. Der bestemte de seg for å sette skipet på land, om det var mulig.
40. De kappet da ankrene og lot dem gå i sjøen. De løste også de tauene som de hadde surret rorene med. Så heiste de forseilet for vinden, og styrte mot stranden.
41. Men de drev inn mot en grunne som hadde dypt vann på begge sider. Her støtte de på med skipet. Forskipet satte seg fast og sto urørlig, men akterskipet ble etter hvert slått i stykker av de kraftige brenningene.
42. Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen av dem skulle svømme bort og rømme.
43. Men høvedsmannen, som ville berge Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg ut og komme seg på land.
44. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På den måten fikk alle berget seg i land. #v.22,24,25.